[Kaija]

Jeg blir sintere og sintere, kjenner jeg. Jeg har ingenting imot jøder. Jeg har ingenting imot palestinere. Men jeg har så voldsomt imot hva som skjer nå. Det går ikke an at Israel får lov å fortsette som de gjør. I morges var det på nyhetene hvordan Israel brukte jødenes historie for å berettige volden og overgrepene de begår nå. Måtte skrive ned hva jeg kjente. Poster her, og håper det er ok

.
Aldri mer, sier de, og setter stjernen på brystet. Vi har ikke lært noen ting. Vi har glemt.

Disse holder et folk, millioner av palestinere, fanget i en ghetto ingen kan komme ut av. De tar fra dem alt de trenger for å leve i verdighet, eller leve i det hele tatt. -Strøm, husvære, helsehjelp, medisiner, mat, vann, trygghet. De holder et helt folk fanget på et område på størrelse med Oslo, mens de knuser, skyter og sprenger i biter uskyldige mennesker, halvparten barn. Fortvilelsen, desperasjonen og lidelsen er enorm, og ingen steder er trygge.

Jeg lurer på hvem som ikke har lært, og hvem som har glemt på de 80 årene siden davidsstjernen ble brukt som et dødsmerke på det jødiske folket? For når et så sterkt symbol på jødenes lidelse, undertrykkelse, forfølgelse og utrenskelse brukes for å legitimere sine egne menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser mot et helt folk, skurrer det voldsomt i meg. Og det jeg kan kjenne etter en slik malplassert oppvisning i FN, er ikke på noen måte sympati og forståelse. Bare vemmelse.