[Inagh]

Umiddelbart tenker jeg at det blir feil om pårørende og ofre får bestemme om en innsatt skal ha permisjon eller ikke. Det kan være mye nag, bitterhet - hat og vonde følelser som spiller inn i slike tilfeller.

Hadde f.eks. noen gjort gutta mine noe vondt og blitt arrestert for dette, ville jeg neppe ønsket å se dem på gata igjen noen sinne...

Jeg tror ikke jeg i min fortvilelse og sinne ville klare å se at dette mennesket var i ferd med "å betale sin gjeld" - og at denne personen trenger å tilvennes et liv utenfor murene igjen, da gjennom permisjoner etc.

Men - jeg syns at pårørende og ofre bør bli hørt og få si sin mening. Slik får man jo også et varsel og et psykologisk "forsprang" om du skjønner - man får tid til å snakke, tenke og uttrykke hva man frykter. I verste fall får man tid til å gjøre tiltak for å unngå å møte vedkommende, om man ikke ønsker dette. Og - som flere nevner her - kan man gi uttrykk for at enkelte dager og helger ville det være ekstra vondt og sårende å oppleve forbryteren som en "fri" person.

Takk og lov har jeg aldri vært i en situasjon hvor jeg har kjent på dette - og håper jeg aldri får behov for å leve etter hva jeg sier her...