[Timar]

Ørjasæter stiller spørsmål til metodene Skårderud bruker i behandlingen. Dette syns jeg er interessant. Finnes det virkelig ikke gode retningslinjer for behandling av alvorlig spiseforstyrrede ungdommer? Er det opp til hver enkelt psykolog/psykoterapeut å bruke de verktøyene denne tilfeldigvis har i verktøykassa si? Og er det helt og holdent opp til den enkelte behandleren å vurdere hvor lenge behandlingen bør pågå og om det er riktig å fortsette med samme behandling? I så fall er jeg veldig glad for at det blir belyst.

Sitat:

Skårderud er en superkjendis i kultureliten. Kvinnelige forfattere, redaktører og artister har blitt behandlet av ham i årevis, faktisk påfallende mange år, uten særlig bedring. I stedet har de i stor grad blitt bundet til ham som person. En slik avhengighet er vanlig i psykodynamisk praksis, og meningen er at dette skal være ett av flere stadier i et behandlingsforløp.

Skårderud kan anklages for å like litt for godt at pasientene tilber ham og at han dermed ikke får dem ut av avhengigheten til behandler. I så fall er han ikke den første psykoterapeuten som bør anklages for akkurat det. Psykodynamisk samtaleterapi hviler i ekstrem grad på behandlerens sunne skjønn og personlighet. Behandlingsformen er lite etterprøvbar og det er lite empirisk grunnlag for å hevde at den faktisk virker. Likevel har Freuds perspektiver formet flere generasjoners oppfatning om psykisk helse og uhelse, der barndomsopplevelser får urimelig stor plass som årsaksforklaring.