[Aminta]

Jeg har verdens beste mormor og bestefar (morfar).
De gjør alt for meg, og har vært klippene mine gjennom hele livet.
Bodde mye hos dem som liten.
Jeg har vært det barnebarnet som har hatt mest kontakt naturlig nok (ref. setningen over), og de har vært som foreldre for meg.
Yngsteavkommet er "favoritt" oldebarn nå ser jeg, av mange grunner, men det har nok noe med å gjøre at det nesten er barnebarn for dem bla.
De har lært meg utrolig mye, holder seg oppdatert, er beleste, kloke og spreke, omsorgsfulle og mye mer.
Udødelige i mine øyne, kan ikke forestille meg et liv uten dem (de er 78 og 80 år i år).

Farfar var verdens beste farfar, hadde ikke like mye kontakt med han, men han oppfylte sin rolle og jeg var veldig knyttet til han, han døde for 4 år siden og det var ufattelig trist.

Farmor (skilte seg fra farfar før jeg ble født) er derimot et kapittel for seg. Hun klager, syter og er hypokonder av rang. Null sosiale antenner.
Hun har jeg aldri likt, ikke som barn engang, så hun holder jeg meg unna så langt jeg kan. Det gjelder alle barnebarna, og noen av oldebarna som begynner å bli store også, samt flere av svigerbarna.
Hun har derimot hatt to "venner" (kjærester) som hun kalte dem, som jeg var veldig glad i. Den ene døde når jeg var liten, husker det fortsatt veldig godt, og den andre for et års tid siden, og det var trist.