[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg "likte" den første konfrontasjonen med "skurken" (han som voldtok både Hassan og Sohrab), som en illustrasjon av hvordan sadistiske og brutale personer vil kunne trekkes til ekstreme politiske og religiøse retninger og brutalisere dem samtidig som de selv korrumperes ytterligere av den makten de få. Jeg er fascinert av psykologien i totalitære regimer og ekstrem-hierarkiske bevegelser.

JA! Den var veldig god den scenen når hovedpersonen skal prøve å kjøpe fri Sohrab, og så viser det seg å være den virkelig eksepsjonelt onde Assef nå igjen! Jeg er helt enig. Jeg er også enig i at farens overgang fra karismatisk høvdingtype i Afghanistan til en mye mindre og vanligere mann i USA var godt skildret og ganske tragisk. Det var definitivt gode ting i den siste delen av boka også. Men jeg synes den skulle vært ganske dramatisk redigert ned, det var virkelig grenser for hvor interessert jeg var i hovedpersonens ekteskap og fertilitetsproblemer. Det ble altfor mye om det.

En annen ting er at jeg aldri klarte å engasjere meg så veldig i denne hovedpersonen som voksen. Ja, jeg vet han skulle være "flawed" og alt det der, men han ble liksom litt uinteressant? (Jeg husker jo ikke hva han het engang ...)