[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Som byråkrat opplever jeg stadig større krav til grundighet, faglighet og notoritet for beslutninger. Stadig mer komplekse saker der man trenger store prosesser for medvirkning, høring og samarbeid på tvers. Enorme ulikheter i vedtak nå ig for 20 år siden, uten endringer i lovverket. Økende krav til gdpr, folkehelse i alt, dokumentasjon, anskaffelser osv. Ikke rart om det øker.

En annen sak er selvsagt også at det er store deler av det private som er avhengig av å ha det offentlige som kunder eller tilskuddsutdeler.

Dette tenker jeg er spot on på å peke på hva som er rotårsak her.

Deler - størstedelen - av offentlig sektor er der og er så stor som den skal være, fordi vi har valgt at mange tjenester skal leveres av det offentlige, til alle innbyggere. Som helse og skole og høyere utdanning. Det syns de aller fleste i Norge er tipp-topp (selv om det kan være uenighet om hvem som skal levere hva).

Og det at det er større krav til etterrettelighet og dokumentasjon og skikkelige rutiner og klagemuligheter - det ønsker vi oss jo også.

Men så har badevannet blitt i overkant fullt av babyer, for å snu på et gammelt ordtak. Vi legger mange gode intensjoner oppå hverandre, og så blir totalen helt uoverkommelig stor, og skaper en hel haug med ekstraarbeid. Og man rydder for sjelden bort eksisterende prosesser, rutiner, skjemaer og rapporter.

ALLE organisasjoner vil oppleve at administrasjonen eser ut - av folk som hver for seg gjør nyttig arbeid som noen andre etterspør, men der det blir en ond sirkel av arbeid som skaper merarbeid. I det private så løser man ofte dette gjennom ganske brutale omstruktureringer med jevne mellomrom. Statoil/Equinor kjører for eksempel ganske jevnlig prosesser der de kutter typ "300 stillinger innen eiendom, IT og finans". Det er ubehagelig og det ryker alltid noe verdifullt ut mens man holder på, men det er helt nødvendig om det ikke skal bli uholdbart topptungt og administrasjonstungt.

Det gjør man i mye mindre grad i det offentlige, er inntrykket mitt.

Alle politiske partier ønsker jo å gjøre noe med dette, men jeg tror vi politikere (jeg sier "vi" fordi jeg er folkevalgt på aller, aller laveste nivå), i all for liten grad tar inn over oss at vi driver og lesser enda mer på administrasjonen, når vi ber om mer informasjon, flere rapporteringer, mer kontroll, en ny utredning eller gjennomføring av en ny, god ide.

Man burde innført regelen "en inn, først når du har tatt en ut", hver gang det innføres en ny rapport, rutine, veileder, skjema, regel. Jeg husker ikke i farten nå hvor mange, ganske like, rapporter om virksomheten, som skoleeiere eller skoler skal lage. For eksempel Tilstandsrapporten - en slags årsrapport der skoleeier skal skrive om resultat på nasjonale prøver, statistikk på lærertetthet, resultater på elevundersøkelser, etc. For hvert tema, skal de skrive en liten epistel om mål og så om hva de syns om det de har fått til, i tillegg til innledning og konklusjon og noen andre greier. Jeg ANER ikke hvem som leser dem.

Når man innfører fraværsgrense på 2 dager for Osloskolen (ikke den for videregående skole, altså, men den for grunnskolen), så medfører dette - som i seg selv er godt begrunnet - følgende:
- Skolene må utvikle rutiner for hvordan de skal håndtere søknader om fravær
- Rektor må motta søknader
- Lærer må saksbehandle søknaden og begrunne svaret
- Saksbehandlingen må arkiveres - på en måte som ivaretar elevenes personvern
- Det skal svares, i henhold til gitte krav om hva svaret skal inneholde, for eksempel informasjon om at dette er et enkeltvedtak og man har klagerett
- Klager skal håndteres
- Det skal gjennomføres tilsyn for å sjekke at skolene gjennomfører den nye rutinen slik de skal. Da må rektor kunne fremvise søknader og dokumentert saksbehandling. Noen må gjennomføre dette tilsynet, dokumentere det, rapportere det, og følge opp på avvik, og rapportere på disse også.

Og det er ETT tiltak! I seg selv helt overkommelig, men det kommer jo i tillegg til alle de andre som er der fra før, og de som kommer etterpå.