[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Zulu, her.

Det er vanskelig å snakke om partnerdrap med litt distanse når vi har så ferske og nære erfaringer her i landet, men jeg så et intervju med voldsforsker Vibeke Ottesen for kort tid siden som fascinerte meg. Hun åpnet opp for at denne typen handlinger kunne være motivert av omsorg og beskyttelse på et vis. Kanskje spesielt der hvor gjerningspersonen også tar livet av barna sine. Og at forebygging av disse handlingene i stor grad handler om det samme som ved forebygging av selvmord.

Det var en helt ny måte å se det på for meg. Jeg har tidligere tenkt at det utelukkende handler om følelser som hevn, sjalusi, tap av ansikt/ære/kontroll og lignende. Men jeg ser at forskeren har fått motbør, altså, og jeg ser også at det er gode grunner til det: https://www.aftenposten.no/meninger/...ke-kjaerlighet

Angående motbøren i den artikkelen: alle er vel enige i at det ikke er kjærlighet i å drepe noen, himmel og hav. Det er vel heller ikke poenget til Ottesen, men at drapspersonen selv tror det. Det er jo en himmelvid forskjell. Jeg har også tenkt det, i det siste, at det kan være et mulig omtiv i noen av disse sakene. Noe av det som holder folk fra å ta sitt eget liv, er jo tanken på hva det ville gjort med de pårørende. Men det er en narsissistisk form for "omsorg", hvor ens eget behov settes foran familiens. Eller man kan kalle det en slags vrangforestilling. Det har ingenting med virkelighetens omsorg å gjøre, helt klart.
Jeg er også redd for at de mange tilfellene den siste tiden kan ha hatt en smitteeffekt. At desperate folk ser at dette er løsningen de ikke har kunnet forestille seg. Det er bra at en slik kommisjon blir opprettet, for dette her er ikke normalt på noe vis. Ett familiedrap er ett for mye, men nå har det vært mange.