[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Tja? Det koster vel antagelig mindre for hovedpersonen å ta seg av Sohrab enn det ville kostet for faren å anerkjenne Hassan som sønn (han tok seg jo tross alt av Hassan)? Hvis forfatteren prøver å si det du sier, synes jeg kanskje ikke det ble så veldig vellykket.

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig tenkte omkring dette, jeg prøver å skrive meg frem til ett eller annet ... Men når man ser på hvor ekstremt lojale Hassan og faren var, virker det som et enormt svik mot Hassan å ikke anerkjenne ham som sønn. Og avsløringen sparker skikkelig beina under faren som idealskikkelse, i tillegg til at måten hovedpersonen (kan vi kalle ham HP?) behandlet Hassan på, fordi han følte at han selv var mer verdt, blir enda grellere når vi får vite at de var brødre. Det er for sent for HP å be Hassan om unnskyldning, på vegne av seg selv og faren, og det eneste han kan gjøre for å gjøre opp for noe av den uretten som har skjedd, er å reise og hente/redde Sohrab. Og det gjør han jo med fare for eget liv og alt det der. Å faktisk ta seg av Sohrab koster kanskje mindre, men å reise til Afghanistan i utgangspunktet er en ganske "heroisk" ting å gjøre for en mann som hverken har motet eller kontaktene som skal til for å gjøre noe slikt. Han må jo da også konfrontere sin barndoms "nemesis", Assef, igjen; det er egentlig noe ganske legende- eller eventyr-aktig ved hele turen hans tilbake til Afghanistan, for å redde sin sjel eller gjøre bot for sin fars synder eller noe slikt. Hvis vi ser mer symbolsk på det, så kan det jo hende HPs barnløshet er et uttrykk for at han mangler et eller annet essensielt for å kunne bli far (jo, altså, doh!, men jeg tenker nå symbolsk/"åndelig"), fordi han har arvet ansvaret for sin fars dårlige far-skap. Og når han endelig får en "sønn" på slutten - Sohrab - så er han mishandlet og "besudlet" og nesten ødelagt, men med mye slit og strev får han ham med seg hjem og kan begynne på den tunge og slitsomme jobben det er å være en virkelig far.