[Toffskij]

1. Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde
Fin og poetisk liten bok om hva det vil si å leve et godt liv og være et bra menneske, ofte skrevet i Gryttens typiske rytmisk-gjentagende lyriske stil. Man får mye til overs for den fåmælte, følsomme og observante Nils Vik, som både er veldig seg selv og åpenbart farget av dem han har tilbrakt livet med, særlig kona Marta.

2. Kate Atkinson: Normal Rules Don't Apply
En liten samling av listig sammenvevde noveller. Den ligner litt på Life After Life i logikken, men føles mer som novellesamlingen Not the End of the World i vekt og stil – den er ofte kjempemorsom, noen ganger riktig rørende og aldri kjedelig. Men det er en lettvekter, og Atkinson kan mye bedre.

3. Amal El-Mohtar og Max Gladstone: This is How You Lose the Time War
En tidsreisebrevroman(!) med brev gjemt på de mest nifty måter oppstrøms og nedstrøms i et litt Loki-aktig tidsmultivers. Brevene selv er det som fungerer best, men tekststykkene innimellom er ganske enerverende, fordi alt er altfor generelt og ingen andre enn hovedpersonene har noen form for personlighet. Og de er altfor sketchy de også. Og mye mer blomstrende språk enn forfatterne greier å komme unna med. Gjettet plottwisten veldig tidlig også.

4. Martha Wells: Witch King
Når man har lest Murderbot-bøkene, er det ikke så veldig overraskende å oppdage at Martha Wells helt fint klarer å gjøre en følsom, intelligent, lidenskapelig, sjarmerende og selvsagt tidvis spydig karakter ut av en eldgammel, livsfarlig demon som kan nære magien sin ved å suge ut andres livskraft og vandrer rundt i verden i en serie donerte/stjålne/gjenopplivede menneskekropper. Jeg likte den godt, det er detaljert verdensbygging og store mengder magi og udødelige vesner som likevel bare oppfører seg som høyst feilbarlige folk. Tidslinjebruken er fiffig og hindrer/redder boka fra å bli en massiv trilogi.

5. Gerald Durrell: My Family and Other Animals
Gerald Durrells episodiske, men vilt sjarmerende og tidvis kjempemorsomme memoarer fra familiens eksentriske liv på Korfu på 30-tallet. Unge Gerry selv er bare opptatt av dyr (og for noen dyr!), men familien, diverse lokale karakterer og en lang rekke pussige huslærere albuer seg stadig inn i historiene (og vice versa).

6. Iain Banks: The Crow Road
Generasjonsfamiliedrama med veldig livaktige og ytterst feilbarlige hoveldpersoner. Ofte veldig morsomt, spennende også.

7. A Dodo at Oxford
Ekstremt nerdete, men ganske sjarmerende bok som er omtrent 10 % om dodoer, 10 % om Oxford på 1600-tallet, og 80 % om historisk boktrykkekunst.

8. Dorothy Sayers: Strong Poison
Det blir aldri feil å lese om da Peter Wimsey møtte Harriet Vane, enda en gang!

9. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Fortsatt min ubestridte yndlingsbok. Denne gangen måtte jeg lese den etter å ha sett Henry IV og forstått at Harriet siterte Hal til St. Georges Falstaff da hun hjalp ham med regningene sine etter bilulykken:

Sitat:

‘One thing, there doesn’t seem to be much at Blackwell’s. A mere trifle of six pounds and twelve.’
‘One halfpennyworth of bread to this intolerable deal of sack.’
‘Did you catch that habit of quotation from Uncle Peter?’
‘You don’t need to place any more burdens on his shoulders.’

10. Eleanor Catton: Birnam Wood
Veldig spennende bok med noen helt utrolig usympatiske hovedpersoner. Alle sammen!

11. Anne Brontë: Agnes Grey
Før Charlotte Brontë skrev Jane Eyre, skrev lillesøsteren Anne denne lille romanen om ... en trassig og rakrygget guvernante som prøver å holde fast på sin verdighet og tro på seg selv omgitt av nedlatende arbeidsgivere og avskyelige elever. (Beskrivelsene av elevene er herlig infame!)

12. Martha Wells: The Element of Fire
Martha Wells' aller første roman, og man ser at hun ikke helt er den forfatteren hun kommer til å bli. Men hovedpersonene viser seg etter hvert å være uforglemmelige.

13. Asako Yuzuki: Butter
Det tok meg veldig lang tid å komme overens med denne boka, og var nær ved å gi meg. Språket (kanskje oversettelsen) er irriterende flatt, og kanskje er den kulturelle avstanden i største laget, så mye internalisert misogyni ble litt mye å svelge for en stakkars nordmann. Det var bare de ektefølte matbeskrivelsene som holdt meg gående en stund der. Men den kommer seg etter hvert, når synsvinkelen skifter fra journalisten Rika til venninnen Reiko, og man skjønner at det kanskje er en bok om vennskap mer enn noe annet. En veldig god bok er det likevel ikke.