[Divine]

Jeg blir helt rørt av å lese om de snille pappaene. Jeg blir også veldig lei meg på egne vegne. I min verden har en pappa nesten aldri hatt noe verdi. Faren min var der aldri for meg. Han besøkte meg og jeg besøkte han, men det var veldig pliktpreget fra min side, for han har aldri klart å kommunisere med meg. Bare glimtvis har jeg sett den mannen han visstnok var før han ble psykisk syk for 40 år siden og pilletrillingen tok over.

Stefaren min har heller ikke gjort noe spesielt for meg. Han bare ønsket at jeg skulle være minst mulig til bry, at det ikke skulle brukes penger på meg, at jeg ikke skulle ha egne meninger osv. Nå har han blitt gammel og syk og har plutselig blitt veldig mild mot meg. Vil gjerne hjelpe til, men nå er han ikke i stand til det. Jeg sitter og vrir hjernen min for å finne ut hva han har hjulpet meg med, men det eneste jeg kan komme på er at han hjalp meg med å få min første sommerjobb.