[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror folk veldig ofte vurderer andres valg ut fra seg selv, og har en tendens til å forlange begrunnelser for hvorfor andre velger noe de selv ikke vil ha. Siden de selv ikke kunne tenke seg flere enn to barn, mener de at de er i sin fulle rett til å få vite hvorfor andre har valgt noe annet. (Det er de naturligvis ikke, men det er en annen sak.)

Ja. jeg er ufrivillig ettbarnsmor. Dvs, jeg er veldig glad for hun jeg har, men jeg vil altså ha fler og får ikke til. Ettersom vi ikke er særlig åpne på at vi sliter og nå har et enebarn på 5, er det ingen grenser for hvilke kommentarer vi får. Mine favoritter er blant de som skal minne oss på å prøve å få fler. -Dere har ikke tenkt på en til, da? Hva skulle responsen være? -Å, ja, det var godt du sa! Jeg VISSTE det var noe jeg hadde glemt!

Hadde jeg vært frivillig ettbarnsmor, ville nok tilbakemeldingene føltes mer irriterende enn sårende, tror jeg. For mange er det å stoppe med ett helt utenkelig, og de blir helt tullete av tanken på at noen kan være fornøyde med ett barn.

Min mor har vært og er i andre enden av skalaen, som seksbarnsmor. Alle ønsket og de aller fleste planlagt. Hun og min far har mange ganger måttet forsvare det å ha fått så mange. Men vi har fått mer tid, mer kjærlighet og mer oppfølging enn mange enebarn og unger med bare ett søsken jeg vet om. Så det er ikke antallet, men vilje og evne, vil jeg tro.

Jeg skulle egentlig ønske folk holdt munn og passet sine egne saker litt mer. Det er utrolig upassende og privat å blande seg in andres familieplanlegging, er det ikke?