1. Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde
Fin og poetisk liten bok om hva det vil si å leve et godt liv og være et bra menneske, ofte skrevet i Gryttens typiske rytmisk-gjentagende lyriske stil. Man får mye til overs for den fåmælte, følsomme og observante Nils Vik, som både er veldig seg selv og åpenbart farget av dem han har tilbrakt livet med, særlig kona Marta.
2. Kate Atkinson: Normal Rules Don't Apply
En liten samling av listig sammenvevde noveller. Den ligner litt på Life After Life i logikken, men føles mer som novellesamlingen Not the End of the World i vekt og stil – den er ofte kjempemorsom, noen ganger riktig rørende og aldri kjedelig. Men det er en lettvekter, og Atkinson kan mye bedre.
3. Amal El-Mohtar og Max Gladstone: This is How You Lose the Time War
En tidsreisebrevroman(!) med brev gjemt på de mest nifty måter oppstrøms og nedstrøms i et litt Loki-aktig tidsmultivers. Brevene selv er det som fungerer best, men tekststykkene innimellom er ganske enerverende, fordi alt er altfor generelt og ingen andre enn hovedpersonene har noen form for personlighet. Og de er altfor sketchy de også. Og mye mer blomstrende språk enn forfatterne greier å komme unna med. Gjettet plottwisten veldig tidlig også.
4. Martha Wells: Witch King
Når man har lest Murderbot-bøkene, er det ikke så veldig overraskende å oppdage at Martha Wells helt fint klarer å gjøre en følsom, intelligent, lidenskapelig, sjarmerende og selvsagt tidvis spydig karakter ut av en eldgammel, livsfarlig demon som kan nære magien sin ved å suge ut andres livskraft og vandrer rundt i verden i en serie donerte/stjålne/gjenopplivede menneskekropper. Jeg likte den godt, det er detaljert verdensbygging og store mengder magi og udødelige vesner som likevel bare oppfører seg som høyst feilbarlige folk. Tidslinjebruken er fiffig og hindrer/redder boka fra å bli en massiv trilogi.
5. Gerald Durrell: My Family and Other Animals
Gerald Durrells episodiske, men vilt sjarmerende og tidvis kjempemorsomme memoarer fra familiens eksentriske liv på Korfu på 30-tallet. Unge Gerry selv er bare opptatt av dyr (og for noen dyr!), men familien, diverse lokale karakterer og en lang rekke pussige huslærere albuer seg stadig inn i historiene (og vice versa).
6. Iain Banks: The Crow Road
Generasjonsfamiliedrama med veldig livaktige og ytterst feilbarlige hoveldpersoner. Ofte veldig morsomt, spennende også.
7. A Dodo at Oxford
Ekstremt nerdete, men ganske sjarmerende bok som er omtrent 10 % om dodoer, 10 % om Oxford på 1600-tallet, og 80 % om historisk boktrykkekunst.
8. Dorothy Sayers: Strong Poison
Det blir aldri feil å lese om da Peter Wimsey møtte Harriet Vane, enda en gang!
9. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Fortsatt min ubestridte yndlingsbok. Denne gangen måtte jeg lese den etter å ha sett Henry IV og forstått at Harriet siterte Hal til St. Georges Falstaff da hun hjalp ham med regningene sine etter bilulykken:
Sitat:
‘One thing, there doesn’t seem to be much at Blackwell’s. A mere trifle of six pounds and twelve.’
‘One halfpennyworth of bread to this intolerable deal of sack.’
‘Did you catch that habit of quotation from Uncle Peter?’
‘You don’t need to place any more burdens on his shoulders.’
10. Eleanor Catton: Birnam Wood
Veldig spennende bok med noen helt utrolig usympatiske hovedpersoner. Alle sammen!
11. Anne Brontë: Agnes Grey
Før Charlotte Brontë skrev Jane Eyre, skrev lillesøsteren Anne denne lille romanen om ... en trassig og rakrygget guvernante som prøver å holde fast på sin verdighet og tro på seg selv omgitt av nedlatende arbeidsgivere og avskyelige elever. (Beskrivelsene av elevene er herlig infame!)
12. Martha Wells: The Element of Fire
Martha Wells' aller første roman, og man ser at hun ikke helt er den forfatteren hun kommer til å bli. Men hovedpersonene viser seg etter hvert å være uforglemmelige.
13. Asako Yuzuki: Butter
Det tok meg veldig lang tid å komme overens med denne boka, og var nær ved å gi meg. Språket (kanskje oversettelsen) er irriterende flatt, og kanskje er den kulturelle avstanden i største laget, så mye internalisert misogyni ble litt mye å svelge for en stakkars nordmann. Det var bare de ektefølte matbeskrivelsene som holdt meg gående en stund der. Men den kommer seg etter hvert, når synsvinkelen skifter fra journalisten Rika til venninnen Reiko, og man skjønner at det kanskje er en bok om vennskap mer enn noe annet. En veldig god bok er det likevel ikke.
14. Martha Wells: The Death of the Necromancer
Bok nummer to i Ile-Rien-serien. Narrativt fungerer den kanskje litt bedre enn The Element of Fire, men til gjengjeld er ikke hovedpersonene i nærheten av å være like interessante. Den tar seg dog opp en god del mot slutten, men det tar for lang tid å komme dit.
15. Colm Tóibín: Long Island
Helt brennfersk oppfølger til nydelige Brooklyn. Den er glassklart skrevet i et tilsynelatende enkelt og hverdagslig språk, men den klarer å gi ekstremt presise og dyptfølte portretter av alle hovedpersonene, særlig den stillferdige, men bestemte Eilis, og handler igjen om hva som er hjemme (kan det bare være Irland?) og hva som er familie, og også en god del om hva det vil si å kaste bort livet sitt, om noe slikt i det hele tatt går an.
16. C. Pam Zhang: Land of Milk and Honey
Smart dystopi som får veldig mye ut av å kombinere klimakatastrofe med lidenskapelig matskriving. Det virker sørgelig sannsynlig at alle milliardærene vil sitte på de siste fjelltoppene og stappe i seg lekkerbiskener som ikke er tilgjengelige for noen andre lenger. Men det som gjør boka virkelig interessant, er at den tar mat alvorlig som kunstform, kultur og minnebærer, noe som er viktig for alle, ikke minst den navnløse kokken som er hovedpersonen her. Tidvis litt irriterende stil.
17. Charlotte Brontë: Jane Eyre
Satt på et fly uten noen nye nedlastede bøker på kindelen, og plutselig var jeg 100 sider inne. Elsker den hver gang, og siden jeg akkurat hadde lest Agnes Grey, var det slående at Jane helt dropper alt som heter moraliserende og religiøse tanker (som hun vanligvis liker) hver gang hun er i nærheten av Rochester. «This isn't a novel about sense, it's a novel about passion!» som de sier i Hark! A Vagrant! Denne gangen syntes jeg til og med synd på St. John Rivers.
18. David Nicholls: One Day
Måtte lese boka etter å ha falt så pladask for serien, og falt minst like pladask for den.
19. Helen DeWitt: The English Understand Wool
Barna (19 og 21) krevde å gjeninnføre vår gamle tradisjon med høytlesning på ferie i sommer, så da valgte jeg Helen DeWitts ekstremkomprimerte og listige roman for å være sikker på at vi ville bli ferdig. Stor suksess, og vi diskuterer fortsatt om ting er mauvais ton eller ikke.
20. Emily St. John Mandel: The Glass Hotel
Nydelig skrevet og sinnrik vrimleroman om en rekke mennesker som er involvert i et gigantisk Ponzi-opplegg på forskjellige måter, hvor stort sett alle har gjort noe de visste godt at de ikke burde gjort, og prøver å leve med det på forskjellige måter.
21. Jasper Fforde: Red Side Story
Oppfølgeren til Shades of Grey er endelig her, og den var veldig mye mindre forvirrende enn førsteboka, som jo måtte servere hele den veldig eksentriske verdensbyggingen fra null. Den er ofte morsom og faktisk riktig spennende, men den sliter litt med at plottet skulle tilsi dypere følelser enn Ffordes hovedpersoner helt klarer å ha.
22. Percival Everett: James
Sylskarp og ofte opprivende gjenfortelling av The Adventures of Huckleberry Finn fra slaven Jims perspektiv. Anbefales!
23. Sarah Rees Brennan: Long Live Evil
Den er ofte kjempemorsom (som Brennan alltid er), har velutviklede og engasjerende hovedpersoner, og jeg ble veldig oppslukt på slutten. Men det tok veldig lang tid før jeg ble noe engasjert, og jeg tror grunnen er all meta-fortellingen, som selvsagt er 100% integrert i premisset, men ikke så veldig elegant utført. Og jeg gjettet Den Store Plottwisten veldig tidlig. Det er likevel ingen tvil om at jeg skal lese neste bind!
24. Emily Tesh: Some Desperate Glory
Ytterst vellykket science fiction – et plott med noen skikkelig velfungerende (brå)vendinger, virkelig interessante hovedpersoner, og så er den både velskrevet, morsom, rørende og filosofisk på en særdeles tidsaktuell måte.
25. Kate Atkinson: Death at the Sign of the Rook
Et langt over forventning hyggelig gjensyn med Jackson Brodie! Denne gangen jobber han i tospann med Reggie Chase (heller ufrivillig fra hennes side), og dynamikken mellom de to er nydelig. I det hele tatt er det en leken og ofte kjempemorsom bok, hvor Atkinson tøyser absurdistisk med Agatha Christie-krimstilen, og selv om bipersonene som alltid lever traurige liv, så er det liksom ikke fullt så tragisk som det pleier i Brodie-land. Har han rett og slett blitt håpefull på sine eldre dager?
26. Sally Rooney: Intermezzo
Fantastisk bok – de helt forskjellige fortellerstemmene (særlig Peters, som svinger mellom ADHD-kaos og glassklare resonnementer på null komma niks), intense, oppslukende følelser, deilig kompliserte forhold, fantastiske samtaler. Og fantastisk ut-av-det-blå-morsom. Jeg blir værende i Rooney-fanklubben på ubestemt tid.
27. Ben Aaronovitch: The Masquerades of Spring
Sjarmerende og velsmurt kortroman fra New York i forbudstida, hvor vi får møte en ung Thomas Nightingale!
28. Samantha Harvey: Orbital
Rakk akkurat å lese den før den fikk Booker-prisen. Vel fortjent, det er en nydelig og meditativ bok om en gruppe astronauter på den internasjonale romstasjonen som går 16 kretsløp rundt jorda på 24 timer. Det skjer ikke stort, men alle får perspektivene sine korrigert av det dypsvarte verdensrommet og den skinnende jordkloden, som så åpenbart ikke har noe behov for grenser og kriger og denslags. Aldri lettvint, aldri ubehagelig sentimental.
29. Ali Smith: Gliff
To søsken må klare seg selv i en sørgelig realistisk dystopisk framtid. Nok en gang har Smith åpenbart skrevet på boka helt fram til publiseringsdeadlinen, og noen ganger er det aktuelle materialet litt dårligere integrert enn det burde, men den blir bedre og bedre, og slutten er veldig gripende.