Et forsonende trekk ved Amir er jo hans samvittighet. Til tross for at han er feig, og av og til direkte ondskapsfull, mot Hassan har han jo enorm skyldfølelse og plages av dette i alle år - helt til han blir slått helseløs av Assef. Da føler han at han har gjort opp for sviket mot Hassan.
Men et paradoks i den scenen er jo at selv ikke her klarer han å ordne opp selv, det blir Hassan, via sin sønn Sohrab, som må redde situasjonen. Sånn sett synes jeg ikke den scenen er så god, fordi den blir litt sånn to-skritt- frem-og-ett-tilbake for Amir. Og ikke så forløsende som det kanskje var ment at den skulle være? |