Det er litt trøblete fra begge sider i debatten her.
Gründerne har kjørt frem det som ble sagt i det første leserinnlegget det ble lenket til her: At med en verdifastsettelse av selskapet, så får man en voldsomt høy verdi på selskapet, uten inntekter å dekke det med. Det blir upresist, for det er kun med børsnoterte aksjer at man legger aksjeprisen til grunn for verdifastsettelse. Før selskapet børsnoteres (mens de er "unoterte"), er det mindre dramatisk, men like fullt dramatisk.
Altså: Man starter et selskap, og legger inn alle sparepengene og masse arbeidsinnsats i det. Oddsen for å lykkes er liten, for alle gründere, så det er slett ikke usannsynlig at om 3-4-5 år, så er alt borte.
Men om du er heldig, og det utvikler seg i rett retning, så kan du få om bord investorer. De kjøper aksjer i selskapet ditt, si at de tenker at dette er verdens mest geniale produkt og ide, det kommer til å selge for milliarder en dag, vi går inn med 10 millioner for at selskapet skal vokse, og da får vi 10% av aksjene, du beholder selv resten. Da er selskapet verdt 100 millioner kroner. Selv om dere fortsatt bruker mer penger enn dere tjener hver måned. Men det er unoterte aksjer.
Så nå settes formueskatten ut fra et estimat av hva du eier. Om du eier en pult i en garasje og en server, så er det ikke store greiene, men om du har et fabrikklokale og en maskinpark og lisenser og hva vet jeg, eller har investert i et laboratorie og patenter, så har selskapet ditt plutselig en verdi. Selv om du fortsatt taper penger hver måned. Så nå må du betale formueskatt. Ta mer lån på huset eller noe sånt. Hvis selskapet ditt har en "fastsatt verdi" på 10 millioner, så er det bare 100 000 eller så i formueskatt, men jo mer du tar hver krone selskapet tjener og kjøper en ny maskin eller en ny lagerhall, jo mer formueskatt blir det.
Du har kanskje lyst til at ansatte som også tror dette er verdens mest geniale ide, men jobber for knapper og glansbilder siden dere ikke tjener penger, skal få en del av suksessen når den kommer, og gi ansatte aksjer i eget selskap. Det er ikke akkurat en lukrativ julegave, for nå påfører du også de ansatte en formueskatt - men nesten ingen penger å betale den med.
Hvis selskapet blir enda mer lovende, så bestemmer dere dere kanskje for å børsnotere selskapet. Du beholder en god del selv, men resten av aksjene blir notert på den børsen du velger (la oss si Oslo Børs). Man setter en pris, krysser fingrene og håper mange vil kjøpe når aksjene blir "lansert" på børsen. Etterpå kan alle som vil, kjøpe og selge aksjer, ut fra hva man til en hver tid mener selskapet er verdt. Hvis det for eksempel er et biotech-selskap, så vil en god nyhet fra forskningen (ingen mus døde under førsøkene, yey!), gjøre at aksjekursen hopper opp. Så da er aksjekursen et veldig godt estimat på reell verdi av selskapet. Det er summen av det "alle som har greie på det" mener selskapet bør kunne tjene av penger, frem i tid.
Da blir formueskatten satt på grunnlag av denne aksjeprisen. Så nå er kanskje aksjene du eier i ditt eget selskap, blitt verdt 300 millioner. Du har fortsatt gjeld, du tar ut minimalt med lønn, men du skal betale 3 millioner i formueskatt.
For typiske familieselskaper, som ikke er børsnoterte (altså "unoterte"), så er problemet det samme. Verdifastsettelsen skjer på grunnlag av hva selskapet eier, men om det er for eksempel supplybåter, et verksted, et lite lokalt verft, en lyspærefabrikk, så blir det ganske store verdier. Ikke noe problem i de årene det går bra, men vanskeligere i de årene du taper penger. Tape eller tjene, du må ta ut et stort utbytte, og bruke det til å betale formueskatten med (og betaler da skatt to ganger - på formuen, og på utbyttet). Og aksjene blir du gjerne ikke kvitt, om du skulle ønske det, fordi de eies av familiemedlemmer i diverse konstellasjoner og avtaler.
Så løsningen blir, for stadig flere, å selge hele selskapet til utlandet ved generasjonsskifter. Det skjer opp og ned i hele Norge nå, skifte etter skifte.
Fordi: Når man skal kjøpe et selskap, si et supplybåtrederi, så gjør man en beregning: Så og så mange båter, så og så mye inntekt, regne-regne, så og så mye kan dette selskapet tjene de neste 20 årene, da er verdien = for eksempel 700 millioner kroner.
Men en norsk investor må regne: 700 millioner, minus 7 millioner hvert år pga formueskatt = for meg er det verdt mer isj-600 millioner (orker ikke regne diskontering nå, men dere skjønner greia).
Mens en kinesisk eller tysk investor gjør samme regnestykket, kommer til 700 millioner, slipper å regne inn formueskatt, og vinner selskapet budkampen og kjøper selskapet.
Det er derfor vi eies mer og mer av kinesere og diverse utenlandske fond.
Det er villet politikk.