1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.
2. All We Imagine As Light. Indisk film om tre kvinner som jobber på et sykehus i Mumbai. Ved å dra til storbyen for å jobbe, har de oppnådd en viss grad av styring over sitt eget liv, men de er alle tre til dels fanget i, og begrenset av, strenge samfunnsnormer. Hovedpersonen Prabha er oversykepleier som tar jobben og ansvaret sitt på alvor, og som deler leilighet med den yngre og mer lettsindige sykepleieren Anu (og en gravid katt). Parvaty, som også jobber på sykehuset, er litt eldre og trues med utkastelse fordi hun ikke har papirer på at hun bor der hun bor. Prabha har en ektemann hun knapt kjenner, som bor og jobber i utlandet, og Anu har en hemmelig, muslimsk kjæreste og foreldre som stadig maser om at hun skal gifte seg. Filmen har et par ting til felles med romanen A Fine Balance, men er en god del hyggeligere og mindre sørgelig. Den er en fin skildring av tre ulike kvinner og forholdet mellom dem, og dessuten en film om Mumbai og om hvorfor så mange reiser fra landsbyene sine for å bo der i stedet.
3. Nosferatu. Dave Eggers har vist før at han behersker håndverket sitt, og at han evner å ta dystre historier på alvor uten å undergrave dem med ironi eller blunking til et moderne publikum. The Northman traff ikke meg, og jeg lurte litt på om den var et tegn på at han var i ferd med å gå i retning overlesset og humørløst, men denne overdådig gotiske filmen betrygget meg. Virkelig flott nyskaping av den tyske klassikeren fra 1922, med mange scener hentet nesten direkte fra den. Lily-Rose Depp er intenst fabelaktig som kjærlighetsinteressen i denne skrudde trekanthistorien, og Nicholas Hoult gjør en utmerket jobb som den sympatiske, nyslåtte ektemannen (veldig gøy å se ham gjøre «Renfield» helt på alvor denne gangen!). Og greven selv er både overbevisende spilt (av Bill Skarsgård) og fantastisk sminket og lyssatt. Mange genuint grimme scener og visuelt storslagent; den gamle klassikeren har virkelig fått nytt blod(!).
4. Kjærlighet. Den tredje filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi er ikke så flashy som Drømmer (som jeg kanskje fortsatt synes er best), og den har ikke det åpenbare dramaet som man ser i Sex, men det er en ordentlig fin film. Jeg tenkte underveis på Platons ulike versjoner av kjærlighet; Drømmer handler åpenbart om (dramatisk og intens) forelskelse, mens jeg tenker Sex i stor grad handler om parforhold, og denne siste filmen handler egentlig om omsorg. Det er både forelskelse og sex i den (og parforhold, eller i alle fall diskusjon om parforhold), men omsorg er en viktig del av alle disse tingene. Varme og medmenneskelighet og empati og det å ta ansvar for hverandre, også emosjonelt. De to hovedpersonene er lege og sykepleier, og til dels ser filmen på omsorgssektoren og hvordan mennesker møter hverandre der, i veldig sårbare situasjoner (og viser også litt hvor sektoren kommer til kort, til tross for gode mennesker og gode intensjoner). Men det handler også om sex og andre former for nærhet, om forventninger til parforhold; og det handler om at folk er forskjellige og trenger ulike ting, og at dette er noe man fint kan håndtere hvis man våger å være nær og åpen overfor hverandre. Det er en ganske rolig film med sympatiske mennesker, og den åpner med en scene som er temmelig corny, men etter hvert viser det seg at den likevel sier noe om hva det hele handler om. (Nesoddbåten spiller ellers en viktig medmenneskelig rolle i filmen; både fordi den knytter sammen mennesker på hver sin side av fjorden og fordi det å treffe noen på en reise - samme hvor kort - gir en egen form for intimitet.)
5. Smala Sussie. Svensk lavbudsjetts dramakomedie fra 2003 som har en viss kulttilhengerskare, noe som er forståelig; den er forskrudd og overdreven med et fantastisk persongalleri fra en liten värmlandsk bygd. Veldig godt konstruert og klippet, med heseblesende svinger i handlingen og tilsynelatende kaotisk, selv om alt går opp til slutt, som en liten trekkoppmaskin. (Og så er den egentlig ganske trist også; det er nok ikke så greit å være fanget på et så lite sted med så få muligheter.)
6. Man with a Movie Camera. Sovjetisk (ukrainsk) eksperimentell stumfilm fra 1929, vist på Cinemateket med (veldig flott!) live musikk til og en halvtimes introduksjon fra en ukrainsk professor om regissøren Dziga Vertov og den historiske konteksten. Veldig stilig film uten et egentlig narrativ der både kameramannen og klipperen blir vist underveis; elegant sammenklipping av travel storby, fabrikker og moderne trafikk med mennesker som gjør alle mulige ting som mennesker dør; sover, driver sport, graver kull, føder barn, kjører trikk, dør og blir begravet. Ikke egentlig i den rekkefølgen. Lett å se hvorfor 1960-tallets franske filmskapere «gjenoppdaget» Vertov, det er mye i denne filmen som selv i dag oppfattes som moderne og eksperimentelt.[/quote]
7. The Outrun. På Orknøyene er det mye vind; om sommeren er det nesten alltid i alle fall bris, og om vinteren er det ofte storm. Sånn er det i livet til Rona også. Alkoholen var først en del av friheten da hun flyttet til storbyen, og en måte å frigjøre seg fra vonde tanker og en litt vanskelig oppvekst med den bipolare faren sin, men etter hvert tar den over og er med på å bryte ned nær sagt alt hun har bygget opp i voksenlivet sitt. Så hun flykter tilbake til Orknøyene og været og gårdslivet og naturen. Gjennom noen ganske strie måneder forsøker hun først å bevise at hun egentlig hører til i London, men etter hvert blir hun nødt til å virkelig møte seg selv, og innse at både familien og den barske naturen er en del av henne selv. Filmen er basert på en selvbiografi, Saoirse Ronan er fabelaktig som den både sårbare og stridbare protagonisten, og fremstillingen av alkoholproblemene er vonde og overbevisende uten å ta overhånd. Noen litt umotiverte (men korte) animasjonssekvenser kunne filmen godt klart seg uten, men jevnt over en veldig solid og gripende film, med vakker og tøff natur og ekte-klingende mennesker både i London og på Orknøyene.
8. Metropolis. Fritz Langs dystopiske klassiker fra 1927 ble i sin tid klippet en god del ned av filmselskapet, og det var alminnelig antatt at Langs opprinnelige versjon var tapt. Men i 2008 ble det funnet en 16mm-versjon av originalen i et arkiv i Argentina, og den versjonen vi så nå, var redigert sammen så godt det lot seg gjøre. Og jeg er glad for å ha hatt muligheten til å se den! Visuelt er den tidvis veldig flott, og ikke minst er de praktiske spesialeffektene nydelige. At utendørsscenene stort sett er malerier av den futuristiske byen, er åpenbart, men de er flotte likevel; det er lett å se hvor mange nyere filmer som er direkte eller indirekte inspirert av den. Ellers ble jeg skikkelig imponert over Brigitte Helm, i en dobbeltrolle som helgenaktige Maria og den sexy og manipulerende roboten som den gale oppfinneren Rotwang bygger. Filmen foregår i et fremtidssamfunn der de rike lever overdådige liv i en høyteknologisk by, mens de utnyttede arbeiderne jobber nær sagt døgnet rundt for å holde maskinene i gang, og lever i en dyster, underjordisk by. Den lett påklistrede moralen i filmen, og den litt for enkle slutten, føles som et slags forsøk på å finne en praktisk gjennomførbar vei som hverken er undertrykkende kapitalisme eller voldelig revolusjon (noe som i grunnen virker minst like relevant i dag); de bitene jeg synes fungerer best, er de som er genuint dystopiske. Særlig den dramatiske sekvensen der den underjordiske arbeiderbyen blir oversvømmet (fordi arbeiderne har blitt hisset til opprør av den onde roboten og ødelagt maskinene som holder det hele i gang), og alle barna holder på å drukne, er virkelig minneverdig. (Vi så den ellers på Cinemateket med live musikk til, noe som virkelig hevet filmopplevelsen!)
9. Vermiglio. Nok en ny, italiensk film som trekker mye på neorealismen for å fortelle en veldig nær historie om familie og alt det (morsomme, fine, vonde, hverdagslige og tragiske) som kan skje innenfor rammene av en familie. Vermiglio er en liten italiensk alpelandsby, og filmen foregår mot slutten av andre verdenskrig; en lokal soldat har desertert sammen med en venn fra Sicilia og blitt hjulpet hjem av ham. Sicilianeren blir installert i en låve med hjelp fra takknemlig lokalbefolkning, og filmen viser hvordan han delvis blir en del av og delvis forstyrrer balansen i nærmiljøet. Særlig gjelder dette for den unge kvinnen Lucia og familien hennes. Faren hennes er en elsket lærer og far for de yngre barna, men det er ikke alltid lett hverken å vokse opp eller å håndtere at barn blir voksne. Hverdagsdrama og tragedier går over i hverandre, og det samme gjelder religiøse anfektelser og seksuell oppvåkning. Det er varme og humor også, og filmen er utrolig vakkert filmet og lyssatt. Den minner egentlig litt om en voksnere versjon av den mer romantiserte oppvekstfortellingen Little Women (også den har jo genuine tragedier innimellom all varmen og de helgenaktige foreldrene, og den har også halvvoksne jenter som ikke helt passer inn i den rollen de er ment å fylle). I tillegg til bli-voksen-temaet handler nok filmen litt om hva krig gjør med unge menn, og kanskje også litt om hvilke krav og muligheter den yngre generasjonen opplever når krigen er slutt og verden står litt mer åpen.
10. Candyman. Horror fra 1992 der Virginia Madsen spiller Chicago-stipendiaten Helen, som skriver en avhandling om vandrehistorier, og som blir oppslukt av en lokal, grøssende variant knyttet til et mord i en kommunal leilighet ikke så langt unna der hun selv bor. Morderen sies å være Candyman, spøkelset av en afroamerikansk kunstner på slutten av 1800-tallet som ble brutalt drept av en hvit mobb. Helen besøker området der mordet skjedde og blir kjent med noen av beboerne der; de er alle forståelig skeptisk til hva en privilegert hvit kvinne har her å gjøre, og de forsøker å fortelle henne at hun utsetter både seg selv og dem for fare med gravingen sin. (White people never come 'round here except to cause us a problem.) Men hun har hverken forståelse for situasjonen eller for sitt eget ansvar når hun utnytter historien for å gjøre sin egen forskning mer interessant. Hun blir etter hvert besatt av Candyman, og filmen kombinerer et klassisk horror-narrativ med et mer oppdatert blikk på moderne rasisme og hvitt privilegium på en mer observant måte som jeg ville forventet av en såpass gammel film. (Kanskje man kunne velge å irritere seg over at problemet oppstår fordi den kvinnelige hovedpersonen ikke klarer å holde seg objektiv når hun forsøker å bedrive forskning. Men jeg tror genuint at hovedpoenget her ikke er at hun er kvinne, men at hun er hvit. Makkeren hennes, som er svart, blir i alle fall ikke like fiksert, og virker som hun har mer rimelige motforestillinger mot prosjektet.)