[Skilpadda]

1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thomposan greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)

2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.