[Skilpadda]

1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thompson greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)

2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.

3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg av et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)

4. I Swear. Årets første Troll i eske-film på Cinemateket var en hjertevarm, men også tidvis hjerteskjærende, film om John Davidson, som har Tourettes og vokste opp i en liten skotsk by på 1980-tallet. Filmen er basert på en sann historie og forteller overbevisende, ofte morsomt og innimellom temmelig brutalt om utfordringene hans og om kampen for å finne en plass og en rolle han kunne høre til i og der han kunne gjøre en forskjell. Veldig imponerende spilt av hovedrolleinnehaver Robert Aramayo; fra klippene av den ekte John Davidson under rulletekstene er det åpenbart at Aramayo har studert ham grundig!