[My]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Du trenger ikke svare, men tenk litt på det du skriver her; i hvilke tilfeller stemmer det ikke at man ikke kan spore problemer som voksne tilbake til den opprinnelige familien. Det er en grunn til at psykologien graver i oppvekst. Og selv om enkelte retninger er foroverskuende enn andre, og andre retninger fokuserer mer på å prosessere følelser, og ikke se på årsaker, så forandrer det ikke det faktum at det som starter å forme deg er foreldrene dine, og hvordan de møter deg fra den dagen du er født.

Jeg vet ikke om det nytter å skrive det en gang til, for nå virker det som om du har bestemt deg for hva jeg mener, men jeg prøver: Jeg er enig i at foreldrene er en del av problemet, og at mye kan spores tilbake til oppveksten. Men mener at det også er flere ting som spiller inn, av andre ting man opplever i løpet av oppveksten. Hva som er det aller viktigste, som har hatt størst påvirkning, vil variere fra tilfelle til tilfelle, og fra person til person. Jeg mener altså ikke at foreldrene har null skyld, og ingen påvirkning på barnas framtid.

Det jeg omtalte som "av og til sant og av og til usant", i innlegget du siterer, er at det alltid er foreldrene som i aller størst grad kan tillegges skyld (som var det du spurte om). Ikke at problemer som voksen ikke kan spores tilbake til barndommen, eller at man ikke formes av foreldrene, det har jeg da vel aldri nektet på. Fint om du i tilfelle kan vise meg hvor jeg har skrevet det, gjerne med sitat og utheving, slik at jeg skjønner hvor du har fått den oppfatningen fra.

Jeg kan med andre ord ikke komme med eksempler på slike tilfeller som du spør om, siden det ikke er noe jeg har sagt eller ment. Men kanskje det finnes?