[Aminta]

1. Aleksander Kielland gikk rundt?
Husker ikke, var for ung.

2. Kong Olav døde?
Det gjorde intrykk, vi tente lys på skolen og hadde minnestund. Og den dagen han ble begravet satt hele skolen i aulaen og så på tvsendingen fra begravelsen. Det som gjorde mest inntrykk var vel at alle de voksne tok det så tungt. Noen gråt osv.

3. Scandinavian Star ferga brant?
Jeg husker ikke så mye av det, men jeg husker at jeg så bildene på tv, og det var ikke noe hyggelig.

4. Prinsesse Diana døde?
Det husker jeg veldig godt. Jeg hadde skrevet særoppgave om henne på skolen tidligere sammen med en gruppe, og derfor synes jeg nok det var litt trist ja. Det var jo uansett en tragisk ulykke, særlig at små barn mister moren sin sånn. Så begravelsen på tv sammen med noen andre lettrørte venninner og vi måtte nok tørke en tåre ja (men det var vel mer hele settingen og stemningen som var trist, også tenker man på andre man har mistet osv.).

5. 11. september 2001?
Det er vel det som sitter best spikret i hjernen ja. Jeg var ferdig på jobb i familiebarnehage, og skulle inn til eieren som bodde i hovedhuset og levere sønnen hennes (hun var høygravid). Når jeg kom inn der ble vi som alltid stående og prate litt, og tv'n stod på. Plutselig reagerte jeg på bildene der, og da viste de i reprise at det ene flyet kjørte inn i det første tårnet, om igjen og om igjen. Mens vi stod der lettere sjokkskadet fikk vi plutselig se live at det andre flyet kjørte inn i det andre tårnet. Jeg husker at det var ganske uvirkelig, vi klarte nesten ikke å tro det. Og disse skrekkbildene kom om igjen og om igjen hele tiden.
Jeg hadde familie som jobbet i WTC, og hadde noen venner der nede atm. så jeg ble veldig redd for dem.
Jeg dro hjem etterhvert og så sendingene der, og like etter kom lillebror hjem, da jeg fortalte han det trodde han nesten ikke på det. Men det var i grunn bare å se på tv'n med de uendelige, evigvarende reprisende av de samme skrekkscenarioene.
Jeg snakket med folk på nett og alle var like sjokkerte og klarte nesten ikke å tro det.
Vi prøvde forgjeves å få tak i familie og venner på tlf. Det var et lite mareritt.
Grusomt å se på.
Det gikk heldigvis bra med de jeg kjente, men de mistet kollegaer og venner, og noen av dem opplevde det hele på kloss hold og fortalte om det i ettertid. Det preget meg lenge.