[Skilpadda]

Alexander Kielland: Jeg husker ulykken godt, men jeg tror ikke den gikk voldsomt inn på meg eller at jeg tenkte noe spesielt om den.

Kong Olav: Dette var midt i eksamensperioden; jeg husker at jeg gikk fra Øvre Singsaker ned mot Gløshaugen om morgenen for å lese, og så at de flagget på halv stang på festningen. "Kanskje kongen er død," husker jeg at jeg tenkte, og det var han. Det gikk veldig lite inn på meg, særlig sammenlignet med eksamensnerver og Gulfkrigstart (og ikke minst det at jeg var i ferd med å få en kjæreste).

Scandinavian Star: Jeg husker ikke noe spesielt om mine reaksjoner eller hva jeg gjorde på den tiden.

Diana: Vi hadde flyttet til Oslo og bodde i den første leiligheten vår på Tøyen. Jeg stod opp utpå søndagsformiddagen og slo på tekst-TV, og ble sittende foran apparatet stort sett hele dagen og veksle mellom BBC og CNN. Det var noe uvirkelig og eventyraktig ved hele historien - jeg var ikke spesielt opptatt av Diana, men det var gripende og fascinerende å se, i løpet av uken som fulgte, hvilket inntrykk hennes død gjorde på Storbritannia (og mye av resten av verden). Jeg så på mesteparten av begravelsen også, og snufset både over guttene hennes og den store hvite kransen med "MUM" på, og over Elton John-sangen, som etter hvert ble så til de grader spilt i hjel i absolutt alle kanaler. (I forrige uke så vi forresten filmen The Queen, som gjorde inntrykk og var en både kritisk og rørende og tilsynelatende redelig fremstilling av akkurat den uken.)

9/11: Jeg var på jobb, satt og leste noe på Usenet, da plutselig noen postet at et fly hadde kræsjet inn i WTC. Noe uforstående til det hele prøvde jeg å finne en nyhetsside som virket, og da det andre flyet kræsjet, begynte det å gå opp for meg at dette var på alvor. Jeg ble sittende i flere timer og prøve å finne ut hva som skjedde via NRK og CNN og andre nettsider, og til slutt gikk jeg hjem og vi ble sittende ganske paralysert foran fjernsynet resten av kvelden. Jeg skrev noe om tankene mine på Usenet den gangen, men Google Groups ser ikke ut til å kunne finne de gamle innleggene mine lenger. Men de grusomme bildene fra alle vinkler, tankene på passasjerene i flyene, på dem som ikke døde umiddelbart i bygningene, og på redningsmannskapene som jobbet seg gjennom ruinene, satt fast i magen. Og det var enda litt verre enn det kunne ha vært å se flyene kræsje inn i en bygning der vi selv hadde stått på taket bare et par år tidligere og sett solen gå ned over Manhattan. Jeg hadde vondt i magen i ukevis over tanken på hva dette ville gjøre med New York, med USA og med verden som helhet (mange av de bange anelsene har jo slått grusomt til), og det føles fremdeles feil å se Manhattan skyline uten de karakteristiske tårnene.