[Gaia]

• Alexander Kielland-ulykken er faktisk en av mine aller første traumatiske barndomsminner. Jeg var ikke gamle skrotten, men kan fortsatt huske de alvorlige minene til nyhetsoppleserne.
• Kong Olavs død gikk ikke spesielt inn på meg. Jeg var ung, republikaner og han var en gammel mann. Jeg husker jeg syns oppstyret var litt vel overdrevet med alle lysene i snøfonnene.
• Da Scandinavian Star brant så bodde vi i utlandet. Jeg fikk det med meg og syntes skrekkelig synd på de som hadde opplevd dette, men reflekterte ikke så mye over det. (At Estonia sank syns jeg faktisk var mer traumatisk.)
• Jeg var hjemme (det var helg?) da nyheten om Dianas død kom. Jeg syns skrekkelig synd på sønnene hennes, men var ikke trist.
• 11. september var skikkelig traumatisk. Jeg var på universitetet og fikk beskjed av en venn om at jeg måtte komme ned for å se på TV – det var et fly som hadde krasjet i WTC. Jeg sto og så på at fly nummer to krasjet, og at tårnene falt sammen, før jeg løp til nærmeste datamaskin for å forsøke å få kontakt med en god venninne som bor i NY og som jobbet i strøket. Hun hadde det heldigvis bra og hadde vett nok til å sende ut en ”alt går bra med meg”-mail til alle kjente. En annen venninne har en far som er pilot. Hun opplevde noen forferdelige timer. De fikk ikke kontakt med faren og visste ikke hvilke rute han fløy den morgenen, bare at han var i det aktuelle luftrommet på det aktuelle tidspunktet. Heldigvis fløy han ikke et av de kaprede flyene, men det hadde vært helt kaos i luften en periode.