[Pebbles]

For 10 år siden var jeg 26 år, samboer på fjerde året og relativt fersk i lærerjobben.

Vi hadde ikke barn og hadde all verdens energi og tid til å gjøre akkurat hva vi ville. Jeg brukte mye mer tid på jobben, med venner og på sofaen med en bok!
Den verste festingen var over, men det hendte langt oftere enn nå at det var en fest eller tur på byen.

Jeg var slank, sunn og i god form.

Nå 10 år etter, er vel det den største forskjellen. Hadde en psykisk veldig tøff periode etter førstemann kom til verden for snart fem år siden. Og i etterkant av dette, lot jeg kroppen min forfalle (dessverre). Det ble liksom ubetydelig, for alle krefter gikk med på å komme seg ovenpå psykisk.

Først nå har jeg kommet skikkelig igang med å ta vare på kroppen min igjen (vekt på vei ned - juhu!). Og jeg har virkelig utviklet meg på mange plan etter min livskrise - og nå er jeg så trygg i meg selv som jeg aldri før har vært. Jeg har fått plassert en hel del ting og har landet i mitt syn på livet.

Det er jeg utrolig takknemlig for.

Barna har tilført en dimensjon til livet mitt som er helt fantastisk.

Så om jeg er tjukkere (foreløpig...) og slitnere nå enn for ti år siden, så er jeg langt lykkeligere på et dypere plan enn jeg følte lykke før.

Jeg har forresten lyst til å si at jeg fortviler over alle damer som fortviler over å bli eldre.
Livet er en reise og om man ikke tillater seg å forsteines i et gammelt mønster, så er man i stadig utvikling. Det er spennende! Det er mening i hvert eneste sekund.

Og da fikk jeg igrunnen lyst til å sitere "Livsveven":

Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
riktig forstå. At også de mørke tråder så
vel som de lyse bånd. var helt nødvendig for
mønstret i Mesterens mektige hånd.