[Fruktflua]

For ti år siden var jeg alenemamma og student. Jeg var egentlig ganske fornøyd med livet -hvis man ser bort fra at jeg manglet både mann, egen bopel, førerkort, bil og penger. Jeg var mye mer idealistisk enn jeg er nå, og mye mer naiv til alt og alle. Jeg hadde større tiltro til livet og til menneskene jeg møtte på min vei.

For ti år siden datet jeg en kar. Han tok meg med på en nyttårsfest, og det første som skjedde da jeg ble presentert for alle kameratene hans var at blikket mitt limte seg fast i en av kameratene som satt i en sofa. Jeg merket at det var gjensidig. Men det var ikke noe å gjøre noe med, jeg var jo på festen med en date.
Han kjekkasen i sofaen kjørte meg hjem dagen etterpå, og to uker senere traff jeg ham på et utested. Han fortalte at han hadde falt pladask når han så meg, og at det var "synd" at jeg datet kameraten hans. Vi lot det være med det.
Forholdet med kameraten tok etterhvert slutt, og jeg møtte denne karen igjen (på et utested). Han ville ha meg med hjem, og jeg lystret. Det skjedde overhodet ingenting selv om vi sov i samme seng, selv om begge hadde veldig, veldig lyst. Dette skjedde mange ganger.
Så hadde vi et opphold på noen måneder før vi traff hverandre igjen helt tilfeldig på en buss. Da spurte han om jeg ville komme til ham på middag påfølgende fredag, og siden da har det vært oss. Dette skjedde i 2000.

Nå har jeg det godt økonomisk og materielt, men jeg savner den generelle naiviteten jeg hadde til livet.