Fikk meg en sjokkartet opplevelse i går. Vi bor kun cirka 300 meter fra barnehagen. I går når jeg og ungene kom ut døra møtte vi ei jente som går i samme barnehage. Hun bor kanskje 300 meter fra oss igjen i et rolig boligfelt med lite biltrafikk. Vi snakket litt og hun ville gå sammen med oss. Jeg sa hun nesten måtte vente på mamma eller hvem det var som fulgte henne. Da svarte hun at hun gikk alene. Denne jenta har fortalt en skrøne eller ti før så jeg tok det ikke så alvorlig. Vi måtte gå og hun slo følge og insisterte på at hun ikke ventet på noen. Da vi kom til barnehagen ble jeg med inn på hennes avdeling og forklarte situasjonen til assistenten som var der. Jeg sa at han måtte ringe moren så de ikke ble gående å lete etter henne. Da svarer han at "Neida, * pleier ofte å gå alene til barnehagen så det er helt i orden". Er det bare meg som er sjokkert over dette? Greit at barnet er 5 år og at veien til barnehagen er ganske kort og uten veldig trafikk. Likevel synes jeg dette er helt horribelt! Og det som nesten er verst synes jeg er at barnehagepersonalet signaliserte at dette var helt greit?! Blei skikkelig skuffa fordi vi er ellers veldig fornøyd med barnehagen. Tenkte jeg skulle ta en prat med styrer i morra. Synes dere jeg blander meg i noe jeg ikke har noe med? Er jeg hysterisk? Eller er dere enig i at dette virkelig ikke går ann?
