[Lykken]

Dette har da ingenting med uansvarlighet å gjøre, så lenge foreldrene har tatt vurderingen utifra lengden på veien, trafikk, avtale med barnehagen og modenhet til barnet. At man kontrollerer at barnet har kommet fram og sørger for å ha kommunikasjon med barnehagen mht beskjeder er selvfølgelig. Dette har med barnas individualitet å gjøre, mange har behov for å prøve seg selv og kjenner mestring med slike aleneoppgaver. At barnet går alene noen hundre meter bør selvfølgelig ikke ha med at foreldrene ikke gidder å levere/hente, men det er vel ikke temaet her.
Vi bor 2 min kjøring og ca 10 min gåing fra barnehagen i et villastrøk, det er 40-grense med en del nærmiljøtrafikk, så her er det uaktuelt. Men hadde vi bodd nærmere og bedre til tror jeg storebror på 5,5 år gjerne ville ha gjort det par ganger i uken, jeg ville ikke gjort det hver dag for å holde kontakten med personalet mht oppfølging av hverdagen hans og utstyr. Det må jo være frivillig ønske fra barnet og at barnet føler mestring ved det.
Til neste år er han seks og halvt år og begynner på skolen, jeg ser det som naturlig at han etterhvert går alene i følge med andre.
Dette med leking ute alene varierer også utifra hvordan man bor og om det er eldre barn ute også. Jeg kjenner jeg misliker sterkt uttrykk som aldri, uansvarlig og horribelt i slike diskusjoner.