[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Uten å ha prøvd det, tror jeg jeg også ville tenke slik. Tanken på et barn som jeg var genetisk mor til er derimot helt annerledes - et slikt barn ville jeg følt var "mitt", selv om det eventuelt var blitt "ruget ut" i en annen mage. Emosjonelt sett ville det være mye mindre problematisk for meg å være GS enn ED (for å bruke de nye forkortelsene jeg har lært); "rugekasse" er det bare praktiske grunner til at jeg ikke ville være, men eggdonor er helt uaktuelt av emosjonelle grunner.