Sv: Francis Meyers lidenskap. Diskusjonstråd
Som vanlig blir jeg skuffet over slutten.  Jeg er visst en enkel person som alltid håper på happy ending, hvor man ender med å leve lykkelig i alle sine dager.
Jeg lo høyt flere ganger i boken. Episoden i flyet til Bergen, hvor oksygenmaskene ble utløst, var ubetalelig. Den eldre mannen som ble blå av oksygenmangel, moren som gav sitt barn munn-mot-munn, alle som kranglet om maskene ... Og så til slutt da denne karen som snorket seg gjennom hele oppstyret. Festlig. Jeg syntes også det var morsomt med Francis' kollega som satte fast tommelen i kruset sitt. Ja, og mange flere episoder. Det var til tider også skikkelig pinlig. Francis var jo ikke tam.
Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om hvordan det gikk med David Grandes juks. Det var ille å lese om måten Francis avslørte jukset på.
Alt i alt likte jeg boken. Jeg syntes Francis var en forholdsvis troverdig figur, en bortskjemt ungkar, selvopptatt, snobbete og litt snill. Det som imidlertid var litt fjernt var at han gjengkjente en Bitte Kai Rand-kjole. Hvorfor det, liksom. Én ting var at han likte Arne Jacobsen-møbler, dyre viner og fancy blomster. Men designere av kvinneklær? Det stusset jeg på. Han som ikke en gang bodde med en kvinne. Og så Bitte Kai Rand?
Det jeg likte best med boken var hvordan lidenskapen fikk Francis til å endre seg fra å være en rimelig trøtt karakter til å bli så gæren. Den ekstreme avsløringen av jukset, reisen til Helgelandskysten for å lete etter Petter Dass' brev og duellen på tredemøllen. Ikke akkurat småtterier for en middelaldrende ungkar. Jeg syntes det var spennende jeg. Litt stakkarslig, og veldig menneskelig. |