[MokkMokk]

Ja, jeg innrømmer gjerne at det tidvis er slitsomt. Vi ønsket oss forsåvidt å få barna tett, men drømte jo ikke om at vi skulle få tre barn i løpet av to år. Iblant har jeg vært så dønn sliten at jeg har grått mine modige tårer og ikke fattet hvordan jeg skulle klare å komme gjennom dagen, kanskje spesielt i perioden da M var hjertesyk og det var mye sykehusinnleggelser. Men også i den vanlige hverdagen har jeg mange ganger vært kjempesliten, og hatt konstant dårlig samvittighet fordi jeg har følt jeg ikke har strukket til verken på jobb eller hjemme. Kan godt understreke at jeg ikke ville vært ungene foruten whatsoever, men det mener jeg bør være unødvendig å påpeke i denne sammenheng.

Nå begynner det å hjelpe litt siden de minste begynner å bli litt større, bare det at de er store nok til å forstå at man må vente på tur og at mamma ikke kan dele seg i tre hjelper mye. Uansett, jeg skammer meg ikke det minste over å erkjenne at tilværelsen som småbarnsforelder tidvis kan være veldig anstrengende. All ære til dem som måtte føle det utelukkende er en dans på roser og lekende lett, men der er altså ikke jeg.