[Bluen]

Drister meg til å svare med min begrensede erfaring som mor også - Liv blir straks ett år. Så langt synes jeg det har blitt enklere og bedre dag for dag. Den første perioden med kolikktendenser, alvorlig sykdom i familien, mye ufrivillig flytting etc. var veldig slitsom, det må jeg bare innrømme. De andre faktorene hadde vært enklere å takle om vi ikke hadde hatt et illskrikende barn som ikke ville sove. Etter at Liv i sommer begynte å legge seg til normal tid (kl. 20 i stedet for kl. 01) og etter hvert sov lengre økter enn 3 timer om natta, har jeg fått et helt nytt liv. Og det er langt bedre enn livet jeg hadde som ufrivillg barnløs! Nå har jeg flere blanke timer hver kveld som jeg kan bruke som jeg selv ønsker - det er nesten ikke til å tro. Søvn har nok stor betydning, ja (selv om jeg aldri greier å legge meg).

Vi var ganske voksne da vi ble foreldre (33), og jeg tror ikke alderen i seg selv spiller så mye inn. Jeg ble ikke akkurat tatt på senga da jeg oppdaget at det var slitsomt de første månedene - det har jeg alltid vært klar over. Akkurat nå er jeg strålende fornøyd med morstilværelsen. Litt dårlig samvittighet har jeg for å innrømme det, men min mentale helse har blitt særdeles mye bedre etter at jeg begynte å jobbe igjen. Jeg takler dårlig å gå hjemme, og heller ikke det var noe nytt som mammatilværelsen brakte med seg. Nå gjenstår det å se hvor sliten jeg blir når pappapermisjonen er over og barnehagehverdagen innhenter oss om en måned.