[LilleRosin]

Jeg synes det har vært helt fantastisk super-slitsomt. Og likevel er jeg gal nok til å sette i gang med nr. 4 - det blir 4 barn på under 6 år, jeg burde fått medalje! Ja, så det er jo selvfølgelig verdt det og alt sånn. Og jeg elsker dem, jada, jeg gjør det.

Men jeg er sliten. Jeg er ikke i utgangspunktet veldig opptatt av barn. Jeg hadde aldri valgt å jobbe med barn, og enkelte ting gir meg lite energi. Tørke spy og bæææære og sånn. Det er bare arbeid. Det er mye mer gøy når man kan snakke og begynne å lese bøker jeg liker og sånn.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Det er vel en kombinasjon av lite søvn og det å skulle servere. Å ha så mange små barn som skriker og roper. Den fasen der den minste hekter seg fast i leggen og henger der og hyler mens man skal lage middag - den er pyton!

Men ting går over. Nå hjelper minstemann med å dekke bordet. Så jeg tror nok at slitenheten blir mindre.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det der lurte jeg akkurat på. Om det oppleves som mer slitsomt å få barn i slutten av 20-årene og 30-årene enn de som får tidligere. Jeg fikk min første like før jeg ble 23 og hadde levd de siste 4 årene av livet med festing og moro.

Jeg fikk ikke barn før jeg var 31, og mener å huske jeg hadde mer energi før...

En ting som ikke er så slitsomt, men som jeg savner, er mer tid til å gjøre mine ting. Alt jeg var opptatt av før har liksom bare forsvunnet ut til siden.