[Olympia]

For meg har det vært veldig positiv at jeg er en utpreget "på med skylappene og aldri snu"-type. Vi har avfunnet oss med det livet vi har nå og jeg tillater meg ikke å lengte etter noe eller klage. (Det er sikkert godt for noen "å få det ut", for meg blir det bare destruktivt)

F.eks. Vi har så å si aldri barnevakt (og i hvert fall ikke så lenge at vi kunne reist bort), så vi kan enten la være å reise på storbyferie til barna er større eller så kan vi ta dem med og gjøre det beste ut av det. Så vi drar dem gladelig med, og til tross for at det ikke blir samme type tur som vi voksne kunne helst tenkt oss så gir det masse glede, og er attpåtil fint for ungene også.

Vi har lært å utnytte tiden etter barna har lagt seg, og prøver ofte å få til å spise lunsj sammen på hverdager, i byen. (Date! )

Evnen til å se det beste i hver situasjon er helt klart godt å ha når en gråter, en trasser, det er -10grader og snør horisontalt, man ikke har bil og må få den trassende til å gå ved siden av vogna der man har den skrikende i, i tjue minutter til barnehagen.