[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg trodde det skulle være mye mer slitsomt i grunn.

Det trodde jeg også. Det manglet ikke på dårlig skjult skadefryd fra folk da vi ventet eldstemann. Nå skulle det bli andre boller.

Jeg syntes ikke det var slitsomt med ett barn i det hele tatt. Vi var to voksne, oppegående mennesker som ble foreldre til en frisk gutt som sov godt om natten.

Det ble mer hektisk når søsteren kom, for hun måtte passes på på en annen måte. Med henne hadde jeg skrekkelige bilder på netthinnen av at hun falt utfor stup eller sprang ut i gaten og ble påkjørt. Det var det slitsomme, å være redd for at det lille trollet skulle gjøre skade på seg, hun var så fryktløs og uvøren.

Så kom tredjemann, og da har jeg innimellom fått føle på hvor slitsomt det kan være å være i konstant søvnunderskudd samtidig som man skal være mor og kone og arbeidstaker og venninne og datter og hele sulamitten.

Men jeg syns ikke jeg har et slitsomt liv. Jeg er sikkert for bedagelig anlagt.