[Maverick]

Jeg synes det er slitsomt når barna ikke sover, noe de ikke gjør, men det har man etterhvert vent seg til.

Noen ganger har jeg mest lyst til å krype innerst i skapet og bli der til ungene flytter ut, da er jeg møkkasliten og møkkalei og føler at alle dystre spådommer om at jeg aldri kom til å like mammalivet slår til med full kraft.
Så innser jeg (som oftest) at det er ikke barna, det er alt rundt som gjør meg sliten. Krangling med foreldremakkeren, prestasjonspress i forhold til skolen, (som jeg legger på meg selv), effektivitetspress i forhold til jobben, (som jeg legger på meg selv), og en til tider vanskelig familie å forholde seg til.

Når mannen skal bort, tror jeg på forhånd at jeg kommer til å dø av utmattelse, men da går ting gjerne på skinner. Barna og jeg koser oss sammen, jeg klarer å lage mat, leiligheten er ryddig, osv.

Ja, det hender jeg savner å kunne leve uten ansvar og forpliktelser, kanskje spesielt siden jeg aldri har gjort akkurat det. Allikevel ser jeg at barna er en stor del av min identitet, ikke fordi jeg er Mamma og bare Mamma, men fordi de er mine, jeg er så vanvittig stolt av de og fordi de gir meg mer glede enn noen eller noe andre gjør.