Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg har ingenting til overs for sutring og syt, og blir ikke særlig trøstende for filleting, så sant det ikke er en dårlig dag, der en bitteliten filleting som at yndlingsspennen er borte, får verden ut av vater. Da trøster jeg. For da er det egentlig noe annet. Jeg sier til henne om jeg synes det er en filleting, men bøtter derimot på med trøst og kos når det er noe. Jeg gir mer trøst for psykologiske ting, som opplevelse av utestengelse, sorg, konflikter eller ting hun ikke forstår og blir lei seg for, ting hun ville mestret, men ikke greide, og blir skuffet over, osv. Et skrubbsår er liksom mer "uffda, det var nok ikke godt, kom så finner vi plaster." Det er verre når bestevenninnen slutter i bhg eller hun ikke får være på leken.

Så, nei, Nooria, jeg tror ikke du er kald, bare lur. Det viktigste de kan lære, er at folk kan ha vondt uten at det synes, og at når verden går av skaftet og noen overreagerer så kan det være fordi de er tullete og skyter spurv med kanon, eller fordi de er ute av seg over noe annet og mer udefinerbart. Og at man få finne ut av det.

Signerer denne. Sånn er det her også - og min 4 åring får så forskrekkeliggrusomtforferdeligveldig vondt når det er noe nå, så han får empati der det er nødvendig, men ingen støtte på sutring og "tøys".