[Teofelia]

Jeg er ekstrovert på grensen til det ekstreme, i alle fall har jeg vært det tidligere. Jeg er noe mer moderat nå for tiden.

En av de tingene det tok meg lang tid å skjønne til fulle er at introverte folk ikke nødvendigvis avviser meg når de oppfører seg som om de avviser meg. For meg var det lenge vanskelig å se at når noen ville være i fred og for seg selv, så var det ikke nødvendigvis fordi jeg hadde gjort noe galt, fordi de ikke likte meg eller fordi noe som helst som hadde noe med meg å gjøre. Det var bare fordi de helst ville være i fred.

Da jeg var tenåring ville jeg like mye mye være i fred som jeg ville ha tannpine, og de eneste gangene jeg unngikk folk var når jeg spesifikt ønsket å unngå noen. Og derfor var det nok ganske vanskelig for meg å se og skjønne at andre ikke fungerte helt som meg på dette området, og jeg har garantert tråkket i baret mange ganger på grunn av det. Dels fordi jeg har prøvd å nærme meg folk ut i fra den misforståelsen at vedkommende "ikke tør å ta kontakt eller være åpen" og dels fordi jeg har feiltolket vedkommendes introverthet som en avvisning av meg.

Så for alt jeg vet kan det godt hende at det er noe i det at introverte skjønner mer av hvordan ekstroverte fungerer enn motsatt. Det er i alle fall ingen som trenger lure på hvordan jeg har det eller hvordan jeg fungerer, for jeg holder det definitivt ikke for meg selv.