[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av AnnKi, her.

Jeg er ikke den som skriker og gauler, og har jeg tid så venter jeg til han er klar. Ved henting i barnehagen lar jeg han gjøre seg ferdig med det han driver med (som oftest løper han jo rett i armene mine og vil være med meg). Jeg gir klare beskjeder, selv om jeg ikke hever stemmen (kroppsspråk er mer effektivt syns jeg). Jeg har mine kampsaker der jeg setter foten ned, men jeg passer på ikke gjøre for mange saker til en kamp.

- Etter to advarlser er det nok!
- Dersom noen slår, sparker, biter ol reageres det!
- Jeg bortforklarer ikke min sønn sine handlinger.

Men:

- Enkelte dager kan jeg sitte meg ned på en benk å vente til min sønn er ferdig å leke før vi kjører hjem.
- Det er sjelden jeg hever stemmen min, men den er autoritær.
- Jeg overser handlinger der jeg ikke vil ta opp en kamp.
- Dersom vi har tid lar jeg ofte trollet få bestemme når/hva/hvor
(dersom vi ikke har tid bestemmer jeg).

Dette kjenner jeg meg veldig igjen i.

Denne tråden har også fått meg til å tenke at om noen v dere hadde observert meg i bringesituasjonen i barnehagen i en periode for noen uker siden, ville dere oppfattet meg som en silkestemmemamma dere hadde fått hetta av.

Jeg føyde storebror i ett og alt. Jeg bar han inn fra bilen (lillebror måtte gå), og måtte ta en ekstra tur for å hente alt stashet jeg ikke fikk med meg i første runde fordi storebror skulle bæres. Jeg kledde av han (selv om han kan det selv) og tok på han tøflene.

WHY??
Hyles det sikkert unisont i de FP'ske hjem.

Jo- det hadde nemlig nettopp gått opp et lys for meg. I seneste laget, vel og merke.
I ukene forut for denne silkestemmemammaoppførselen, var det nemlig innkjøring for lillebror i barnehagen. Og Lillebror er en kar som tar plass. STOR plass. Og storebror er en kar som tar liten plass. Han er flink, han er hjelpsom han er hensynsfull. Og dette dro vi - i en slags bevisstløs tilstand- altfor mye veksel på. For kunne han ikke bare vente litt, så lillebror kunne hjelpes først? Og kunne han ikke bare hjelpe lillebor med ditt? Og datt? Og var det ikke GØY at lillebror skulle begynne i barnehagen? Og skjønte han ikke at mamma måtte sitte ved siden av lillebror,ikke han, under frokosten i bhagen - han var jo ny, og trengte mamma der.

For oss var det jo bare snakk om en kort innkjøringsperiode, og vi var slett ikke vare nok på økende sårhet og fortvilelse hos den store, flinke, hjelpsomme storebroren.

Og plutselig sa det pang. (Heldigvis, sånn i etterpåklokskapens lys.)
Storebor ville ikke være flink og hjelpsom. Han skapte seg etter alle kunstens regler om morgenen. Nektet å kle på seg, nektet å gå ut i bilen, for matboksen ble lagt ned i sekken på feil måte. Han skulle kles på - og det før lillebror. han skulle bæres ut i bilen og han skulle dulles med.

Jeg reagerte med å være fast og tydelig. Han var stor nok til å kle på seg selv, og om han ikke skyndet seg nå, så kom mamma til å komme for sent til jobben ( og det gjorde mamma - dag på dag). Men det ga han blaffen i,gitt.
Vi skjønte ingenting - og var rørende enige i at det bare var om å gjøre å holde en fast og tydelig linje. Ikke la seg dupere av fireåringen. Ikke gi etter, ikke finne seg i slikt tull.
Men det ble ikke bedre. Bare verre.

Så kom jeg endelig på den brilliante idéen å lese "Ditt kompetente barn " på nytt. Og DA gikk det et lys opp for mor - og far- i heimen.

Det var en protest. Han lurte rett og slett på om vi var like glad i han som lillebror - og ville teste dette. Var vi villige til å strekke oss for han også - ikke bare lillebror?

Og sannelig tok det ikke lange stunden med dulling og påkledning og bæring om morgenen, før han ikke gadd DET lenger...
Nå er alt som før - og storebror er sitt selvstendige jeg igjen.

Jeg ser sikker på at jeg fikk noen skjeve blikk i silkestemmeperioden.
Men det får heller være.
Jeg er UTROLIG glad for at jeg skjønte denne (i etterkant åpenbare) sammenhengen, og fant en løsning på det.

Livet med barn er like mangslungent og fyllt av nyanser som alt annet.
Lurt å ha i bakhodet, det også.