Jeg er akkurat ferdig med boken og må si jeg ble litt skuffet over slutten. Helt enig med andre i denne tråden at brevet Nadia fant ikke forklarer hennes snodige oppførsel.

Under lesingen tenkte jeg en del på at denne boken er en naturlig fortsettelse av Wonderboy. Wonderboy var nyrik og prangende og namedroppet merker, adresser osv, mens Meyer var "gamle penger" og var kultivert og namedroppet klassisk musikk, ærverdige nabolag og venner i riktige yrker.

Jeg synes det var artig at Langeland selv var med i boken og tydelig lot seg inspirere av Ecos forelesning ved å lage en spennende bok om det i grunnen ganske kjedelig tema, nemlig en åndssnobbete professor, Petter Dass og en kjærlighetshistorie som foregikk aller mest i hans hode. Det var et øyeblikk jeg trodde den ville utvikle seg til en slags sofies verden med de postkortene fra datteren. For meg var det en skikkelig page-turner som ikke klarte seg helt til mål.