[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

En annen ting er at det kan være ganske lett for introverter å føle at det er noe «galt» med dem, i et samfunn der ekstrovertene synes veldig godt, og ekstrovert-verdiene blir framstilt som så viktige (i nesten enhver jobbannonse, f.eks.).

Dette har jeg ofte irritert meg over, og jeg tror faktisk det om noen år kan bli et stort problem for enkelte bedrifter at de kun hyrer ekstroverter. Særlig har jeg inntrykk av det er slik i store internasjonale selskaper. Selve rekrutteringsprossessen utelukker introverter. Man skal selge seg selv, holde lange forelesninger om ikke-faglige temaer, delta på intervjurunder som går over flere dager (med tvungne sosiale samlinger) osv. Som mange andre introverter har jeg ingen problemer med å snakke i store forsamlinger så lenge jeg har noe faglig å forholde meg til. Men å bare tulle, tøyse og prate pjatt i time etter time er fryktelig vanskelig.

Også i barndommen fikk jeg lite gehør for at jeg helst ville være for meg selv. Jeg ble "tvunget" til å ha bursdagsselskaper for hele klassen, men pleide å gjemme meg på rommet mitt med ei bok mens mamma underholdt gjestene. Det har tatt meg lang tid å godta overfor meg selv at jeg har lov til å ikke være sosial. Fremdeles kan jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg velger å ikke invitere alle naboene i en tre dagers feiring av bursdagen min