[Polyanna]

(Har bare lest første og de par siste sidene)

Jeg kan sikkert være en sånn silkestemme-mamma av og til. Jeg er selv ganske sår på skjelling og smelling (eller, var det, da jeg var yngre) og Storebror er akkurat samme typen. Det hender ofte det svikter, altså, men i utgangspunktet bruker jeg samme hyggelige tone til barna mine som til andre. Særlig til storebror.

Og han klikker hvis jeg tar "pytt sann, det gjør ingenting, OPP igjen!" når han faller. Jeg prøver å heller møte ham på det han opplever: "Aj, da! Hvordan gikk det? Huff så irriterende!" eller "Neiognei, nå fikk du vondt!" når jeg SER at han fikk kjempevondt. Det er jeg som kjenner ham best. Det kan godt hende at det ser ut på andre som om jeg girer ham opp, men det tror jeg faktisk ikke jeg gjør. Hvis han selv er uanfektet så driver jeg selvsagt ikke sånt.

Og selv om jeg kjefter i trøtte stunder så syns jeg virkelig ikke kjefting er en god måte å snakke til folk på. Man kan fint være tydelig og klar uten å kjefte.

Så jeg kan nok i glimt oppfattes som en sånn silkestemmemamma. I andre glimt det stikk motsatte.