[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg har aldri følt meg forpliktet til å kjøpe det ungene ønsker seg. Bevares! Kjøper ofte noe de trenger, vi.

Jeg har en jente som aldri ønsker seg noe. Vi har nok leker, absolutt, men sammenlignet med andre barn har de faktisk ganske lite. Dette er noe flere har kommentert. Men jentungen kommer likevel ikke på noe hun ønsker seg. Slik har hun vært fra hun var helt liten. Presser vi henne litt på ønsker, så nevner hun kanskje noe helt ubetydelig som hun ser eller kommer på der og da, f.eks. en stein. Eller så nevner hun en leke hun allerede har. Det virker ikke som hun kommer på at det finnes andre leker. Hun er ekstremt takknemlig, veldig lett å glede. Hun hadde blitt glad for en stein, det er det verste.
Poenget mitt her er at hvis hun for en gangs skyld ber om å få noe, enten det er til jul/ bursdag eller ellers, så blir vi så forskrekket at det er lett å gi henne det. Hvis hun ønsker seg noe til jul, så synes jeg det er leit å ikke gi henne det, men jeg ville ikke kjøpt hva som helst. Jeg har en god del begrensninger på hva JEG liker (eks. Bratzdukker, svære plastikkleker, ræl og annet skrot) og også noen begrensninger på hva jeg faktisk tillater. (F.eks krigsleketøy, sminkedukker etc).