[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Nabbe, her.

Når jeg leser en del historier rundt på nett, så virker det som barnevernet sitter med telefonkatalogen, og slår opp og sier "elle melle, hvilken familie skal vi gjøre livet surt for i dag? Ah, Pettersens, ja, jeg så jenta deres ute uten lue i fjor en gang, la oss gå og ta henne nå, skal vi ikke?".

He he, jeg skjønner hva du mener.
Jeg har lest endel slike historier jeg også, og har ingen tro på at det er riktig så ille som det kan se ut til på enkelte fora.

Men jeg kan også forstå den andre siden av saken, da jeg faktisk har en god venn som selv gikk til sin kommunes barnevern for å få hjelp til avlastning på sine to sønner.
Mor slet med depresjoner, far tok seg av henne, sønnene og jobben sin og begge ble tilslutt så utslitte og opprådde at de bestemte seg for å søke hjelp.
Det førte ikke til noe annet enn full utredning fra barnevernets side, der de stilte spørsmål ved parets egnethet som foreldre og om det ville vært best å ta fra dem barna.
Det gjorde ikke akkurat underverker for morens depresjoner heller.
Men de fikk lite tilbud om konkret hjelp og veiledning, som de hadde bedt om.
Da saken endelig ble lagt til hvile - etter lange runder med papirer hit og dit og undersøkelser i alle retninger - fikk far til avskjedshilsen at "Du skal bare komme igjen om dere trenger hjelp til noe".
Far svarte litt syrlig at om de følte de trengte hjelp igjen, var han helt sikker på at han ville prøve alle andre muligheter før han gikk til barnevernet.

Jeg tror det jeg prøver å si, er at noen avdelinger av barnevernet kanskje er litt overivrige i tjenesten, og at det er disse historiene som kommer ut i media - og følgelig fortsetter dette synet på barnevernet å leve i beste velgående.