[bina]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

For meg så er det ikke det å skulle ta kontakt med barnevernet , hvis jeg trengte hjelp,- som er det verste. Det verste for meg ville være å komme i en situasjon der jeg ikke klarte å ta vare på barna mine. For det må jo bety at jeg har blitt syk, akutt alene om omsorgen uten noen til å hjelpe, eller annet fælt. Det er denne situasjonen jeg absolutt håper å aldri komme i. For meg hadde det betydd at mitt gode nettverk hadde svikta på noen måte. Det betyr ikke at jeg dømmer bv nord og ned. Men er det ikke fint at mange ahr nettverk de kan få hjelp av, istedetfor å bruke bv som sikkert er overbelastet fra før?

For det må jo være en grunn til at folk tar kontakt med bv?

Det må jo være fordi de ikke klarer å ivareta barna sine på en eller annen måte?

Jeg tror du leser Kies innlegg veldig annerledes enn meg.

Jeg er forøvrig helt enig med Kie, slik jeg oppfatter henne.

Det er akkurat slik du skriver her de fleste tenker. At det å kontakte barnevernet er noe man gjør når man ikke lenger greier å ta vare på barna sine. Når det virkelig er fullstendig krise, når man ikke har noe nettverk, når man er helt ute av stand til å ta vare på barna, og barna lider nød.

Og slik jeg leser Kie er det jo akkurat dette hun snakker om. Dette med "oss" og "de andre". For vi er jo flinke foreldre. Vi har ingen grusomme kriser som setter barna våre i fare. Og de som kontakter barnevernet (eller helst blir kontaktet av barnevernet) må det jo være noe galt med? De må jo være ressurssvake dophuer, ansvarsløse, ha psykiske problemer - ett eller annet må det jo være? Eller?

Og den stigmatiseringen gjør at ingen av oss har lyst til å bli barneverns-objekter.