[Maverick]

Min elskede morfar på noen og nitti bor fortsatt, etter eget ønske, i sitt egetbygde, vakre hus. Han har hjemmehjelp en gang hver fjerde eller femte uke, og da passer han på å rydde og vaske godt først.

Min elskede mormor døde etter en tids opphold på sykehus for to år siden. Vi i familien fikk stadig tilbakemeldinger på hvor rørende det var å se at det alltid var noen kjente og kjære hos henne. All ære til mamma som er og var en sånn støtte i sine foreldres liv.

Morfar ble i hui og hast lagt inn for noen måneder siden, da spydde han blod, og vi trodde alle at nå var det slutt. Det eneste rommet som var ledig for ham var klystérrommet, og jeg er så glad for at jeg har familie bak meg igjen som ser på det som like opplagt som meg at jeg skal være hos ham en natt på sykehuset på et lite, trist rom. Sykepleierne hadde lite eller ingen tid til å gi ham noe særlig oppmerksomhet.

Min farmor (altså bestemor) er en usedvanlig oppegående dame i hodet, men kroppen skranter. Hun bor også fortsatt i sin egen leilighet, og vi i familien rundt hjelper med matinnhandling, stelle graven til farfar, kjøring til lege o.l.

For meg er det et privilegium å kunne tilbringe så mye tid med mine besteforeldre, og ikke minst en stor glede at barna mine blir kjent med sine oldeforeldre.