[kie]

Jeg tror barn kan være veldig forskjellige i forhold til hvordan de protesterer også.

Datteren min hadde f.eks. det med å skrike seg bort da hun var liten. Det var på en måte en fordel for henne så lenge det varte, tror jeg. Da hun sluttet å besvime i raserianfall ble det nesten verre. Hun kunne nok også ha klart å gire seg opp til full panikk i visse tilfeller. Altså at selve protestanfallet og grenseløsheten (hennes) kunne bli skremmende og vondt for henne. For henne var en stødig voksen som tok ledelsen og kanskje også holdt henne fast det som var beroligende når hun mistet kontrollen. Føyelighet fra min side gjorde panikken større.

Mens andre har kanskje andre uttrykk for fortvilelse, raseri, protester osv. og dermed vil en episode med "vill panikk" virkelig være et signal om at "nå er vi på villspor".

For meg er begge deler en del av å ta følelsene til barna på alvor. Føyelighet er ikke alltid løsningen på panikk. Det kommer veldig an på barnet tror jeg.