[kie]

Jo, nå skal du høre.

• Først går jeg inn i en slags sjokkfase. Den er preget av en uvirkelighetsfølelse og vantro. Det kan ikke være sant! Det er også en del sinne og gråt. Hverdagen preges av angst, panikk, apati og ubesluttsomhet. Rent fysisk opplever jeg munntørrhet, uro, kvalme, hjertebank og noen ganger besvimelse. Denne fasen kan vare fra timer/dager til flere uker.

• Den neste fasen er en reaksjonsfase. Jeg føler først at det hele må være en misforståelse. Deretter blir jeg opptatt av skyldforhold. Jeg kan også føle litt skyldfølelse. Jeg føler at jeg kan gjøre hva som helst for at hendelsen skal reverseres. Det er også nå jeg kjenner sorgen komme for fullt. Jeg lengter og leter etter grønne prikker og begynner gradvis å akseptere det som har skjedd. Denne fasen kan ta opptil et halvt år. Det hender jeg trenger profesjonell hjelp til å komme over i neste fase.

• Den neste fasen er reparasjonsfasen. Jeg orienterer meg mer utover mot mine omgivelser igjen. Skriver kanskje et og annet "enig"-innlegg og "så søt!" i bildetråder. Etterhvert klarer jeg å tenke på den røde prikken uten å få vondt. Jeg aksepterer at dette er ugjenkallelig Sårene er leget, men arrene i sjelen gjenstår.

• Til slutt går jeg inn i tilpasnings- og nyorienteringsfasen. Jeg begynner å planlegge livet i forhold til den nye situasjonen. Noen ganger kommer jeg styrket ut av krisen og vil lettere kunne takle ny motgang. Jeg stiller da også gjerne opp når andre opplever rødprikker og lignende tragedier. Så har ikke min lidelse vært forgjeves liksom. Livet blir atter en gang som før.

Helt til neste gang en rød prikk sender meg rett inn i sjokkfasen igjen.