[kie]

Opprinnelig lagt inn av daffy, her.

Neida, jeg er enig med Mim og Juul (selv om jeg syns tonen ble unødvendig sint mot Bergljot), man bør fokusere på egenskaper fordi disse faktisk kan påvirkes av vilje, trening og innsats.

Jeg ser ikke helt at det skal være noen motsetning, jeg. Og jeg tror heller ikke at man enten er sånn eller slik hele tiden og ikke kan påvirke det.

Jeg tror at mange kunne ha følt mer lykke. Eller tilfredshet, om du vil. Dersom de f.eks. sluttet å marinere seg selv i egen misnøye og selvmedlidenhet. Og nei, jeg sier ikke at dette er forbudte følelser som man aldri skal kjenne på. Men det er dette med marineringen. Det er dette med å stadig skulle dra frem det man synes er negativt. Det er dette med å ikke klare å glede seg over noe som er bra, fordi man alltid skal hente frem det man ikke liker istedet.

Jeg tror vi alle kan være sånn innimellom. Og at det i og for seg er greit. Jeg tror også at man kan bli stuck i "marinaden".

Men jeg tror at man ofte selv kan ta seg selv litt i nakken og skjerpe seg. Jeg tror at dersom man koser nok med misnøye, så påvirker det faktisk hvor lykkelig/tilfreds man går gjennom livet.

Jeg tror at mange godt kunne øvet på å glede seg over det positive istedet for å f.eks. imøtegå ethvert kompliment med "Ja, men..." der de drar frem noe negativt som liksom skal nulle ut det positive de fikk ros for.

Og selvsagt skal man ikke nekte folk å ha en dårlig dag eller reagere på vonde ting som skjer dem. Men hva med de som nærmest insisterer på å gjøre både seg selv og andre miserable? Noen kaller slike folk for "energityver". Jeg er overbevist om at det ikke bare er de rundt som føler seg tappet av det de driver med. Jeg tror det må være ganske slitsomt å være den som gjør det også, jeg.

Det er klart vi kan "krangle" i evigheter om det er egenskap, følelse eller kompentanse. Men det kan da ikke være galt å ønske for sine barn at de skal bli lykkelige? At de skal ta valg de vil trives med og at de skal ha evnen til å lande på beina og oppleve at livet er mer positivt enn negativt? At de selv i sine mørkeste stunder skal ha gleden av å ha en bit optimisme i bagasjen? At de skal evne å sette pris på de gode dagene og se det gode på de onde dagene? At de kanskje skal kunne ha dager da de gråter og gråter og gråter, så det kjennes ut som om hjertet skal revne. Og så allikevel, rett før de sovner, kjenne litt på at det var godt å få gråte? At det er godt og søvndyssende? At de uansett hvor mørkt ting kan se ut, allikevel er for nysgjerrig på hva som venter rundt neste sving til å ville avslutte livet sitt?

Lykke er kanskje "bare" en følelse. Men jeg tror det er mange faktorer og egenskaper som fører frem til dem. Gode faktorer som jeg ikke ser det gale i å ønske for sine barn.