[Ryli]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Kanskje hun plager seg selv med den tanken også, Ryli, så forsøk å ikke tenke på den måten. Hun ville jo helt sikkert ikke unnvært ham for alt i verden i dag.

Nei, hun ville selvfølgelig ikke unnvært ham i dag.
Jeg har heller aldri snakket med henne om de tankene jeg har om dette, og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Men å slutte å tenke sånn, det er det ikke sikkert jeg klarer.
Hvordan hun tenker, om hun går rundt og plages med noen av de samme tankene, får jeg nok aldri vite.

Opprinnelig lagt inn av Mams

Nå vil det være slik at valget til syvende og sist vil falle på kvinnen, men hennes psykikse styrke vil jo ha veldig mye å si også. For man blir jo gjerne påvirket av det partneren sier, og er man gravid og hormonell så er man jo litt på bærtur fra før.

Det er nok dette som ble utslagsgivende. Fordi jeg var psykisk sterkere, i hvert fall i denne situasjonen, så ble det nok egentlig jeg som tok beslutningen gjennom min ensidige påvirkning.
For meg føltes det som det eneste riktige å gjøre, mest fordi jeg ønsket meg et barn til, men også fordi jeg er ganske kritisk til abort i seg selv. Så lenge det dreier seg om to voksne, friske mennesker som lever sammen i et parforhold, mener jeg det skal ganske mye til før man kan rettferdiggjøre en abort.
Men jeg slet voldsomt med dårlig samvittighet gjennom hele svangerskapet etter hvert som bekkenløsningen og alle de andre plagene kom på banen. For det føltes på en måte som om det var jeg som hadde påført henne de plagene. Og også etter fødselen tok jeg på meg en større del av ansvaret, mesteparten av nattevåken og sånt, av samme grunn.