Denne har potensiale til å bli like festlig som Den Store Ostepop-diskusjonen. Nå spiser jeg ikke potetgull lenger, men da jeg gjorde det, tok jeg en neve ut av skåla og spiste en og en. Aldri hele flaket i munnen, det spises bitvis (jeg har liten munn). Å slikke av krydderet er da totalt helligbrøde, krydderet er der for en grunn. I en tråd som denne må jeg dessuten nevne min rav gale venninne, som har den merkeligste metoden jeg noen gang har vært borti: Hun tar potetgull i en egen liten skål til seg selv, knuser potetgullet til smuler med en skje, og sitter så og spiser smulene. Nå skal det jo sies at dette er samme damen som alltid rister ut kullsyren fra brusen eller blander den med vann.
