[Røverdatter]

I min lille kjernefamilie har vi en tendens til å ha -is-endelse på substantiv og egennavn. Mammis og pappis for eksempel kan vi si, og -is etter Veslas navn, barnisen til barnehagen, mormis til mormor. Ja, i det hele tatt. Vesla har også tilført noen uttrykk opp igjennom. Før hun lærte å snakke helt reint, så sa hun b til k. Så vi sier "den barpe niben" om "den skarpe kniven" siden det uttrykket har festet seg hos meg.

Da jeg var liten hadde faren min endel uttrykk som jeg ikke har hørt mange andre si. Eksempler:

"Å dra te Skjællvika!! - utrykk for å være imponert eller overrasket.
"Nå får'u ta dæ ei bolle suppe!" - kan du holde kjeft og være stille kjære barnet mitt.
Klappe hardt på ryggen og si "Kameratslag!".