[Toffskij]

Det kan godt være at /og/ i alle posisjoner der det skal være å eller og i skrift kan ha etablert seg i noen små sub-sosiolekter, ja. Men det er et fenomen av typen som kalles hyperkorrigering, historisk har og og å falt sammen i /å/ i alle posisjoner, dvs. det overveldende flertall av nordmenn sier "/å/ spise", men også "i bøtter /å/ spann". Det er nok frykten for å få det feil i skrift som har ført til bokuttalen (som egentlig er steindau i norsk), og så har den naturligvis spredt seg til alle posisjoner siden den fine herren egentlig ikke skiller mellom /å/ og /og/ når han snakker.

Det er mye av det samme som Oslo vest-de, altså at man bruker de både i subjekts- og objektsposisjon: "De ser gode ut. Jeg spiser de." Dette er i hvert fall et ganske etablert sosiolekttrekk i Oslo vest, men grunnen til at det har blitt sånn, er at normal østlandsdialekt er å bruke dem i alle posisjoner: "Dem ser gode ut. Jeg spiser dem." Dem i subjektsposisjon ble oppfattet som veldig lite propert og ladylike, så da ble det overforbruk av de i stedet, siden språkbrukerne jo egentlig ikke skilte mellom de og dem.

Så svaret er vel at /og/ i alle posisjoner muligens kan være et trekk i en liten undersosiolekt av Oslo vest-mål, eller så er det bare individuell hyperkorrigering. Og så er det et språklig trekk som ikke kommer av vanlige historiske lydendringer, men av sosialt press og press fra skriftlig norsk. (Dette er vel så nær den deskriptive Tinetoff kommer å kalle noe "feil" i talt norsk. )